"Hva har du lyst å bli når du blir stor da?"
"Blogger, youtuber, eller profesjonell gamer" svarer ofte 6- 7 klassingene når jeg spør.
Hva skjedde med elektriker, brannmann eller sykepleier?
Jeg skjønner hvorfor. Klart en tilværelse i sus og dus med sponsa sminke, nye tenner og classywalk virker forlokkende. Hvor du kan jobbe hjemmefra og arbeidsdagen starter når du selv vil. Arbeidsdagen består kanskje av å filme mens du skater, eller legger dagens sminke. Hvem kunne ikke tenkt seg det?
Jeg syns likevel det er begredelig å tenke på at en hel generasjon vokser opp med at livets store drøm er nok følgere til å bli sponset av piller for å bli oransj i sola, eller blekemiddel til tennene.
Det er noe som har skjedd med genersjon #sponsetavbetakaroten. De største kjendisene er Ex on the beach deltagere, eller en avdanket håndballspiller som stiller naken på tv. Alt handler om å sjokkere, og nakenhet og sex er gode virkemidler. Veien til å bli kjendis er blitt kort, men muligens kostbar. Særlig med tanke på psyken.
Fra utsiden kan det se ut til at livet er smoothiebowl til frokost og treukers vinterferie i Mexico, mens realiteten for de fleste er brødskive med salami og kanskje en tur til Svinesund.
Barn og unge får et helt forvrengt bilde av virkeligheten for de fleste. En unge(dom) spurte meg en dag hva jeg tjente i lærerjobben. "Hva tror du?" sa jeg. "Eh, jeg vet ikke. Kanskje en million?". Han ble sjokkert og skjønte ikke at noen gadd å jobbe for så lite. Han visste om youtubere som tjente en mill for en episode.
Det evinnelige kroppspresset vi snakker om er et problem. Men det er også et problem at barn og unge vokser opp helt uten kontakt med virkeligheten hva gjelder "vanlig lønn". Sophie Elises millioninntekt er ikke "normalen". Det er nesten det dobbelte av statsministeren.
Når jeg sveiper innom bloggene, eller instagrammen til de største influenserne, altså barn og unges store forbilder, klarer jeg ikke la være å tenke at de ikke "jobber".
Men de gjør jo det. De er jo selgere. De selger seg selv som (merke)vare. De betaler skatt så det monner. Å ære være de som får til å drive eget AS.
Men det blir et problem for oss i fremtiden hvis de aller fleste ser for seg at de skal bidra til samfunnet med å selge seg selv som reklameprodukt.
På samme måte som de oppdager at sprettrumpe på størrelse med meloner må kjøpes, og ikke kan trenes, blir det et slag i trynet den dagen de oppdager at normallønnen er mer 400 000, med matpakke som ikke er sponset. Og fem uker ferie i året. Som for de fleste er hyttetur eller oppussing av kjøkkenet, eller en charterferie til Hellas. Som heller ikke er sponset.
