Gå til sidens hovedinnhold

Narvik og Riksarkivets vårslipp 9. april: Uten nyheter og fylt av feil

Riksarkivets vårslipp av dokumenter om 9. april 1940 skaper mer forvirring enn klarhet om det tyske overfallet. Versjonen, som vår fremste historiske institusjon presenterer, er så full av feil og misforståelser at den snarest bør trekkes tilbake.

Skrevet av forfatter Alf R. Jacobsen.

Årets markering viser at det fortsatt rår utstrakt forvirring om hva som faktisk skjedde 9. april 1940 – 80 år etter det tyske overfallet. Det mest oppsiktsvekkende er Riksarkivets høyt profilerte «vårslipp» av dokumenter, som ifølge NTBs versjon angivelig avslører at «Storbritannia var nærmere å gjennomføre sin egen plan for å erobre Narvik enn de aller fleste er klar over.»

Les også: Da Norge banket tyskerne i 1940

Norge var således «bare timer unna at britiske soldater 9. april ble landsatt i både Narvik, Trondheim, Bergen og Stavanger.» Dette og andre utsagn om den påståtte britiske «angrepsplanen» er ikke bare faktisk feil. De uttrykker også en tolkning av Storbritannias og Franrikes forsøk på å stoppe nazismens barbari som må karakteriseres som ytterst tendensiøs.

Den britisk-franske beslutningen

Faktum er følgende: Det øverste allierte krigsrådet besluttet 28. mars 1940 å gjennomføre marineminister Churchills forslag fra november 1939 om en minelegging av den norske skipsleden innenfor 3-milsgrensen. Hensyn skulle ikke lenger tas til protester fra det nøytrale Norge, som to ganger tidligere sammen med Sverige hadde stoppet lignende aksjoner (se bakgrunnsinfo nederst i artikkelen).

Les også: Ni dager med forvarsler om tysk angrep: Tabbene Norge gjorde (+)

”Hvis Tyskland blir avskåret fra alle svenske malmtilførsler fra nå av og til utgangen av 1940, vil vi ha rettet et slag mot landets krigspotensial som er like mye verdt som en førsteklasses seier til lands eller i luften. Aksjonen kan faktisk bli øyeblikkelig avgjørende.”

Winston Churchill, 23. september 1939.

Hensikten var todelt: for det første skulle tyske malmskip fra Narvik tvinges ut i rom sjø der de ville bli kapret eller senket av Royal Navy, noe som gradvis ville lamme Nazi-Tysklands våpenindustri. For det andre regnet planleggerne med at Hitler ville bli rasende over provokasjonen og straks gå til motaksjoner mot Norge, og kanskje Sverige.

Les også: Historien bak raidet under andre verdenskrig - alt gikk galt (+)

En gardebrigade på 4000 mann ble derfor holdt i beredskap for å møte et tysk angrep på Narvik og okkupere malmbanen til den svenske grensen. Ytterligere to brigader med 8000 reservister fra den utrente 49. divisjon ble samtidige øremerket for operasjoner mot Trondheim og Bergen, som hadde jernbaneforbindelse til Sverige, og Sola flyplass i Stavanger. Et sterkt forbehold var innebygd i ordren: Planen skulle ikke iverksettes før det var absolutt klart at tyskerne begynte å røre på seg.

Kom de allierte i forkjøpet

Hitler var imidlertid kommet de allierte i forkjøpet. Tyrannen i Berlin var gjennom radioetterretning, spionasje og lekkasjer i avisene vel orientert om planene og besluttet allerede 26. mars en okkupasjon av Danmark og Norge gjennom en lynaksjon – to dager før de alliertes beslutning. Fra 3. april begynte en tysk flåte på om lag 100 sivile og militære skip å bevege seg fra havner i Østersjøen og Nordsjøen med 9. april som D-dag for overfallet.

”Britene ønsker å avskjære Tyskland fra råvarekildene gjennom å stenge transportrutene langs Norskekysten. De akter også å oppkaste seg til politimenn i Skandinavia og erobre Norge, noe jeg under ingen omstendigheter kan tolerere. Det er på høy tid at Tyskland sikrer handelsrutene og kaster av seg det britiske åket. Det er skjebnekampen vi står overfor, og den kan jeg ikke vike tilbake fra.”

Adolf Hitler, 1. april 1940

Flåtebevegelsene ble i de neste dagene rapportert i skremmende detaljer, men regjeringene i Oslo og København foretrakk å lukke øynene. Bare britene reagerte adekvat. Søndag formiddag 7. april ble den tyske hovedstyrken oppdaget og bombet vest av Jylland av fly fra Royal Air Force.

Det ble slått full alarm, og den mektige Hjemmeflåten stakk søndag kveld til sjøs fra Skottland og Orknøyene. Håpet var å tilintetgjøre Hitlers flåte i et overveldende slag i Norskehavet.

Planen avlyst

Mineleggingen av Vestfjordens utløp ble få timer seinere gjennomført som planlagt. Med den tyske flåten allerede til sjøs, hadde resten av den britisk-franske planen ikke lenger noen mening. Troppene fra 49. divisjon, som søndag kveld hadde gått om bord i fire kryssere, ble klokken 11.30 mandag 8. april landsatt i hui og hast i Edinburgh, som krigsdagboken til Første krysserskvadron til evidens beviser.

Tre timer seinere stakk krysserne til sjøs for å slutte seg til Hjemmeflåten. Det samme skjedde med gardebrigaden som ventet til ankers utenfor Glasgow. De ble lempet på land da krigsskipene for full fart gikk nordover samme formiddag.

Hitler hadde flaks

Det sies at Djevelen passer på sine, og Hitler hadde flaks. Tett tåke og lavt skydekke i Nordsjøen og en voldsom storm i Norskehavet gjorde at britene mistet kontakten med de tyske flåtestyrkene. Churchill og hans toppadmiraler forsto for seint at en full invasjon av Norge var under utvikling, og håndteringen av Hjemmeflåten var uten djervhet og fantasi.

De helt underlegne tyske styrkene slapp gjennom blokaden uten å tape et skip – helt til oberst Eriksen åpnet ild fra Oscarsborg. I løpet av tirsdag morgen 9. april var alle de viktige norske kystbyene besatt.

Feilaktig og tendensiøst

Historien om 9. april 1940 er sammensatt og komplisert. Det er derfor særdeles viktig at Riksarkivet, som vår fremste nasjonale institusjon, ikke bidrar til forvirringen med feilaktige og tvilsomme påstander. Det finnes således intet nytt i vårslippets dokumenter, som er behandlet i mine bøker Angrep ved daggry og 9. april time for time og av en rekke andre forfattere og historikere.

Det er fullstendig uriktig at britiske soldater 9. april var «bare timer unna» landsetting i Norge. Det er heller ikke korrekt at «10.000 britiske soldater og 15 skip satte kurs mot Norge fra havner i Skottland 8. april. Men da britiske fly fikk øye på de tyske skipene som seilte oppover norskekysten, ble soldatene satt i land på Orknøyene,» som det heseblesende heter i pressemeldingen. Skipene ble oppdaget 7. april, og landgangen i norske havner avlyst. Det var ingen soldater om bord i Hjemmeflåtens skip 8. april.

Et forsvar for folkeretten

Å kalle britenes plan for «en angrepsplan» er i det minste tendensiøst. Mineleggingen av norske territorialfarvann var riktignok et brudd på folkeretten, men det fantes en større sammenheng. Til sjuende og sist sto det om demokratiets og folkerettens sjanse til å overleve i Europa i det hele tatt.

”Den høyeste domstolen er vår egen samvittighet,” skrev Churchill i sitt forsvar for beslutningen. ”Vi kjemper for å gjenopprette lovens herredømme og for å beskytte de små lands frihet. Vårt nederlag vil si det samme som en tidsalder preget av vold og barbari.

Les også: Etter å ha lett etter sin egen far i flere tiår hadde Odd gitt opp. En tilfeldighet snudde opp ned på alt: - Det gikk frysninger gjennom kroppen min (+)

Det vil bli skjebnesvangert ikke bare for oss selv, men for alle europeiske småstaters selvstendige tilværelse. De små landene må derfor ikke binde våre hender når vi kjemper for deres frihet. I den ytterste nødssituasjonen må ikke lovens bokstav hindre de som har ansvaret for lovens bevaring. Det kan ikke være riktig og rasjonelt at en overfallsmakt skal vinne en rekke fordeler ved å sønderrive alle lover og skjule seg bak motstanderens medfødte respekt for loven. Humanitet må være vår rettesnor mer enn legalitet.”

Motsatte premisser

Den britisk-franske planen og det tyske overfallet 9. april skjedde derfor på motsatte premisser. Man kan være uenig i premissene, men de kan ikke overses. For Churchill og de andre dreide det seg om en aksjon som tok sikte på å befri Europa fra nazismens ondskap og slå et vern rundt retten til frihet og folkestyre.

På demokratiets ufullkomne vis hadde de gjennom mange måneder tvilt og argumentert seg fram til avgjørelsen. Riktignok innebar mineleggingen et teknisk brudd på folkeretten, men hensikten var nobel. Det var tyranniet de allierte ville til livs.

For Hitler var det hele annerledes, og som diktator hadde han bare forakt til overs for folkeretten og demokratiets spilleregler. Hans aksjon hadde et eneste formål: Å komme de allierte i forkjøpet for å sikre at den livsviktige malmen fortsatte å strømme til en krigsindustri som skulle gjøre ham i stand til å legge resten av Europa i lenker. All motstand i Danmark og Norge skulle brutalt slås ned, og landene bøyes under jernhælen. Hitlers krig var en erobringskrig, og den skulle føres uten nåde.

Les også: Ubåt fra andre verdenskrig var savnet i 75 år – nå er den funnet

Hitlers mål var derfor det motsatte av de alliertes mål. Han ville erstatte folkestyret med nazismens perverterte ideologi og plyndre Nordens rikdommer. Alle andre fagre ord var løgn og propaganda. Det var volden og barbariet han brakte med seg. Det er forhold som Riksarkivets vårslipp også må reflektere.

Bakgrunn:

  • Daværende marineminister Churchill foreslo 29. november 1939 for første gang å minelegge den norske skipsleden innenfor 3-milsgrensen for å stoppe malmtrafikken fra Narvik. Regjeringene i Storbritannia og Frankrike, som kjempet alene mot Nazi-Tyskland, sa nei til forslaget da Norge og Sverige 6. januar 1940 la inn diplomatisk protest

  • Forslaget ble gjenopptatt i februar 1940 som følge av et folkekrav om hjelp til Finland. Landet utkjempet en blodig krig mot Sovjetunionen, som hadde en ikkeangrepspakt med Nazi-Tyskland. Norge og Sverige protesterte på nytt. Britiske og franske tropper gjorde seg likevel klar til å gå på land i Norge. Styrken, som utgjorde 50 000 mann, skulle ta seg fram fra Narvik til Luleå, erobre jerngruvene i Kiruna og slutte seg til finnenes kamp. Prosjektet, som antakelig ville ha ført til krig også mot Sovjetunionen, ble skrinlagt da vinterkrigen opphørte 13. mars.
Reklame

Nå er det tilbud på de populære julepysjene