*Nettavisen* Livsstil.

Friske meninger

Om å sørge over et dyr

Eirik Newth

 

Astrofysiker og forfatter Eirik Newth var svært nær katten sin Linus. I 2019 døde den firbente følgesvennen. Gjennom sorgprosessen opplevde Newth å få nok en gave fra Linus ... Foto: Privat

For litt under to år siden måtte jeg haste avgårde til Trondheim for å besøke en gammel venn som brått var blitt svært dårlig.

Av Eirik Newth, astrofysiker og forfatter. Kommentaren ble først publisert på hans blogg, og gjengitt med tillatelse.

Han hadde lidd av kreft i mange år, og nå hadde den nådeløse sykdommen festet grepet om ham for alvor.

Da jeg ankom St. Olavs hospital, skjønte jeg raskt at sykeleiet var et dødsleie, og at jeg kom til å måtte ta et siste farvel mens jeg var der.

Det var ikke første gang jeg befant meg i en slik situasjon, men det var første gang jeg fikk tilbud om en samtale med en sykepleier som jobbet ved en slik avdeling.

Jeg takket ja, og det har jeg aldri angret på.

Vi hadde en lang og fin prat som gjorde min situasjon betydelig lettere. Blant de mange kloke tingene hun sa, er det særlig dette som står brent i minnet:

Alle sørger på sin måte, det finnes ingen riktig måte å sørge på.

Det finnes ingen riktig måte å sørge på

For meg kom denne setningen til å bli en ledestjerne under Linus’ sykdom i sommer.

Å se min firbente venn bli sykere dag for dag var fryktelig tungt.

Det var dager da jeg ikke kunne se den skrantende kroppen uten å bryte sammen i gråt.

Mens det pågikk hendte det jeg stoppet opp og tenkte: «Dette er rett og slett for mye. Nå reagerer du for hardt. Du har opplevd å se mennesker du var glad i dø, og så reagerer du like sterkt på en syk katt?»

Det var da det var godt å tenke på sykepleierens ord. Min reaksjon var verken riktig eller gal, den var bare min.

Din reaksjon kan være helt annerledes, og ingen har rett til å dømme deg for det.

Dette er en frigjørende tanke. Det gir deg tillatelse til å gråte så lite eller mye du vil. Det gir deg frihet til å velge å gravlegge dyret ditt eller la være (vi lot være med Linus).

Du kan fortelle alle som ønsker å høre på om hva som har skjedd, eller du kan gå ut i skogen og sørge for deg selv.

Natten etter at Linus døde våknet jeg klokka tre. Jeg hadde drømt at han kom bort til meg og dunket meg forsiktig på armen med hodet sitt. Oppløst i tårer satte jeg meg på stua med den bærbare PC-en og skrev minneordene du finner her.

Klikk på bildet for å forstørre.  

Eirik Newth fotografert hjemme på Tøyen med sin egenproduserte kattemater. Foto: Thomas Bjørnflaten/nyebilder.no

Jeg vet at det er rart å skrive nekrologer over dyr i Norge. Det er vanligere i USA, der man har rom nok for slike følelser til at biografier om katter og hunder er en egen bokkategori.

Jeg valgte også å dele minneordene i sosiale medier, og ble overveldet av alle de fine og varme reaksjonene.

Hele 4. september, dagen etter at Linus gikk bort, satt jeg foran skjermen, leste og svarte på og bearbeidet svarene.

Man kan selvsagt spørre seg om det var fornuftig bruk av tiden til en voksen med nok av forpliktelser i hverdagen. Vel, jeg svarer som i tittelen over.

Mine foreldres gamle dyrlege fortalte dem denne historien etter at de måtte ta livet av sin høyt elskede labrador for mange år siden: Det hendte han fikk inn godt voksne karer som hadde med seg en hund de måtte ta livet av. Dette dreide seg om jakthunder og arbeidshunder som bodde på gård, og eierne kunne si at de hadde tenkt å ta med seg bikkja bak låven og gi den nådeskuddet, men når de likevel var på vei forbi dyrlegen så ...

Når hunden var gått bort gikk eierne stille ut, uten å si mye. Men dyrlegen fortalte at han ofte kunne se dem i bilen på parkeringsplassen etterpå, like knust som jeg over Linus.

Bare så det er sagt: Moralen i denne fortellingen (i motsetning til en del av de andre jeg forteller) er ikke at menn bør bli flinkere til å vise følelser. Tvert imot: Det disse karene gjorde var helt riktig for dem. De fant sin måte å sørge på.

Klikk på bildet for å forstørre.  

Linus som kattunge i 2006. Foto: Privat

Sorgen handler ofte om mer enn tapet av en venn

Blant mange fine kommentarer jeg fikk til Linus’ nekrolog var det nok den som ble lagt inn av forfatteren Tordis Ørjasæter som gjorde størst inntrykk på meg.

Hun skrev dette i kommentarfeltet under nekrologen:

Gode tanker til deg! Jeg har aldri grått så mye som den sommeren vår hund Chico døde, nesten 15 år gammel. Jeg tror jeg fikk ut mye gråt som gjaldt hele livet mitt – Chicos siste gave til meg. Varm hilsen!

Dette er en så klok tanke. De fleste av oss har mangt å sørge over, og et elsket kjæledyrs død kan utløse reaksjoner for disse sorgene også.

Det Ørjasæter gjorde her var å beskrive på en prikk min egen reaksjon. Jeg sørget ikke bare over Linus, men også over livet jeg og mine nærmeste lever for tiden. Over min ekstremt utmattende hverdag som pårørende, og om den tapte karrieren som foredragsholder og skribent som utmattelsen har ført til. Om en spiseforstyrrelse som alltid dukker opp når det hardner til, og som nå er her for fullt igjen.

Katarsis er et ord som ble brukt i det gamle Hellas (blant annet av Aristoteles) om en rensende eller forløsende prosess.

En bok eller et teaterstykke kan forløse følelser i deg, for eksempel.

Sorgen over et dyr kan bli et sjelelig katarsis, der et bredt spekter av følelser du har slitt med i lengre tid kan få utløp.

Tårene over Linus var som en regnstorm etter en lang og lummer sommerdag. Voldsom og opprørende men også avklarende og befriende, som duften av regnvått gress og stikkende ozon etter tordenvær. Takk, kjære Linus, for nok en gave.

Det hjelper å se det fra dyreperspektiv

Katteforskeren John Bradshaw, som har skrevet den utmerkede boka Cat Sense, har sagt og skrevet interessante ting om hvordan katter (og andre kjæledyr) forholder seg til døden.

Kort sagt forholder de seg ikke til den, kanskje med unntak av umiddelbar dødsangst hvis de for eksempel blir angrepet. Katter har ingen abstrakt idé om døden, lik den vi bærer med oss fra vi første gang innser at vi en dag blir borte for alltid.

Jeg var ni år da det skjedde, og har aldri vært den samme siden.

Linus gikk altså ikke rundt og bekymret seg for døden mens han levde, og var heller ikke redd for å dø da vi tok ham til dyrlegen. Dette henger sammen med måten dyr oppfatter virkeligheten på.

For mennesket er tidsperspektivet alfa og omega. Vi har en klar oppfatning av vår egen rolle i fortid, nåtid og fremtid. Vi husker hvor vi kommer fra, vi vet hvor i livet vi er akkurat nå og vi har tanker hva vi skal gjøre i fremtiden.

Det er ingenting som tyder på at katter har denne kapasiteten. Linus kunne vise at han hadde minner fra fortiden. For eksempel var det en skuff på kjøkkenet som alltid skremte ham når den ble åpnet, fordi han som kattunge hadde hengt poten fast i skuffens håndtak.

Men det er langt fra avskrekkende enkeltminner til en generell forestilling om å ha hatt en barndom sammen med Ada. Han var ikke i stand til å legge planer for fremtiden, hadde ingen drømmer om hva han skulle gjøre om en uke eller en måned.

Mest sannsynlig levde han (som de aller fleste dyr) i et «evig nå», der det umiddelbare og nære er det som betyr noe. Det er en tilstand som virker fremmed, til og med meningsløs, for et menneske.

Men fremmed behøver ikke å bety dårlig.

Meditasjon som fokuserer på det umiddelbare (som pusten) og forsøker å stilne tankekakofonien i hodet, forsøker jo på sett og vis å oppnå en lignende tilstand. Populariteten til teknikker som “mindfulness” viser at også mennesker kan se verdien i det ukompliserte, nære og umiddelbare.

Når du lever i et evig nå, er livskvaliteten i øyeblikket viktigst. Uten noen idé om «fremtid» finnes heller ikke forhåpningen om at morgendagen skal bli bedre:

Har du en dårlig dag, har du et dårlig liv. Du har ingen mulighet til å vite om dagen i morgen blir bedre, og dermed blir du helt avhengig av at mennesket ditt passer på det.

Det er det største og tyngste ansvaret en dyreeier påtar seg.

Så snart det var klart for oss at dagene ikke kom til å bli bedre for Linus, var valget blytungt, men samtidig veldig enkelt.

Et valg som forøvrig ble underlettet av at dyrlegen legger så godt til rette for en verdig død.

I det hele tatt kan jeg ikke fri meg fra tanken på at Linus slapp billig fra det, tross alt.

Jeg har sett flere mennesker seigpines til døde av samme sykdom som rammet ham, og det er ingen tvil om hvem som gikk ut av tiden med størst verdighet og ro. Det er et sjeldent eksempel på at vi behandler dyr med større barmhjertighet enn vi gjør med mennesker.

Takk for det, alle veterinærer.

Klikk på bildet for å forstørre.  

Eirik og Linus. Foto: Privat

Det er aldri «bare et dyr»

La oss bare innrømme det: Ikke alle kjærlighetsforhold nyter lik anseelse i samfunnet. Det finnes «mang slags kjærlighet», men noen varianter rangeres høyere enn andre.

Øverst troner den romantiske kjærligheten mellom kvinne og mann, og kjærligheten mellom foreldre og barn.

Tenk på hvor ofte du ser disse formene for kjærlighet skildret med respekt i kunst og populærkultur. Tenk på hvordan de betraktes som selve fundamentet i samfunn og religion, og hvor mye av hverdag og høytid som er bygd opp rundt nettopp dem.

Langt nede på den uoffisielle rankinglista finner vi kjærligheten til dyr. Ofte latterliggjort (tenk på alle vitsene om «crazy cat ladies») eller sett på som så flaut at vi dyreeiere selv ofte er med på spøken.

Jeg er ikke fri for disse fordommene, og innrømmer gjerne at amerikanere som snakker om sine katter eller hunder som «fur babies» gjør meg ubekvem.

Men som skrevet over:

Sorgen over Linus var forløsende på så mange vis. Jeg tør nå åpent erkjenne at Linus sto meg nærmere enn de aller fleste mennesker jeg har kjent. Og jeg vet at jeg ikke er alene om å føle det slik.

En av årsakene til at kjærligheten til dyr ofte nedvurderes, er nok at de ikke kan elske oss tilbake på samme vis. Gjengjeldt kjærlighet står høyt i kurs. Med fare for å kjede deg gjentar jeg et poeng:

Katter har ikke mental kapasitet til å føle noe så komplekst og mangefasettert som menneskekjærlighet. Ti tusen års samboerskap med oss kan ikke oppheve millioner av år som ensomt rovdyr.

Linus var utvilsomt sterkt knyttet til menneskene sine og viste alle tegn på å nyte mitt nærvær, og nok finnes det en kattefølelse som utløses av den typen kontakt. Men kjærligheten mellom oss var likevel asymmetrisk.

Men hva så? Må kjærlighet gjengjeldes for å regnes som verdifull?

Tenker vi etter, er det åpenbart ikke slik. Det er tvert imot vanlig å være glad i en som ikke ønsker eller er istand til å gjengjelde følelsen.

Ta demens, som et skremmende aktuelt eksempel. Det finnes tusener av parforhold i Norge der den ene parten er så redusert at hen ikke lenger gjenkjenner motparten. Men det betyr ikke at motparten slutter å elske. Kjærlighet trenger ingen bekreftelse fra mottakeren for å eksistere. Kjærlighet trenger ingen ord.

Så la oss ikke skamme oss over vår kjærlighet til umælende liv. La oss ikke bry oss om at enkelte mener den er lite høyverdig og knapt verdt å bruke tid på.

Er du glad i dyret ditt tilfører du verden litt mer kjærlighet, og er det en ting den trenger så er det nettopp det. Noe av det beste som er sagt om den underkjente hverdagskjærligheten finner vi i åpningen på filmen «Love, Actually», og jeg avslutter derfor med den:

«Whenever I get gloomy with the state of the world, I think about the arrivals gate at Heathrow Airport. General opinion’s starting to make out that we live in a world of hatred and greed, but I don’t see that. It seems to me that love is everywhere. Often, it’s not particularly dignified or newsworthy, but it’s always there – fathers and sons, mothers and daughters, husbands and wives, boyfriends, girlfriends, old friends.»

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.