Friske meninger

Prince leverer varene nok en gang

Musikkanmeldelse:

Anmeldt av Petter Aagaard og Christer Falck

Prince «Originals»
Tidal/Warner

The gift that just keeps on giving

Ja, gaver er nøkkelordet i denne anmeldelsen, ikke bare fordi trofaste fans ble overøst med Prince-gull omtrent årlig fra han var 20 og til han døde, men han var også usedvanlig flink til å «gi bort» låter til andre artister. Selvfølgelig etter å ha laget demoer som så å si uten unntak overgikk «originalene» først.

Når Tidal i dag slipper «Originals», på det som kunne og burde ha vært Princes 61-årsdag, får vi høre original-versjonene av et knippe godbiter Prince ga bort til andre artister og band på 80-tallet. 15 i alt, først og fremst fra hans definitive glansperiode 1981-1987. Prince fikk kun lov til å slippe ett album i året av plateselskapet, og med en produksjon på i perioder 20-30 sanger i måneden, var alternativet å gi og låne bort, og dele med sine nærmeste.

Dette er sanger som Prince rett og slett mente passet bedre med en annen type vokal, som konseptuelt ikke passet inn på Princes egne soloalbum, sanger for kvinnestemmer, og ikke minst, låter laget for å sjekke damer. Noen av dem nærmest tonedøve. «Bli med i studioet mitt, så spiller vi inn en sang sammen» funket i flere tiår for vår lille player. Kvinneandelen på albumet, altså låter skrevet til kvinner, er på 70 prosent.

I de kommende to ukene har Tidal eksklusiv rett til å streame disse låtene, før de kommer på CD og andre streaming-plattformer og til slutt i DeLuxe-utgave på vinyl. Alt dette (visstnok) på grunn av en muntlig avtale med Jay-Z, hovedaksjonæren i Tidal. Hvorvidt Prince hadde satt pris på å bli linket til strømmeselskapet etter skandalen som DN rullet opp i fjor, er uvisst.

For oss som likte å samle på Prince-låter som befant seg dypt nede i det som skulle få betegnelsen «The Purple Underground» (les: bootlegs), har faktisk brorparten av disse låtene sirkulert siden begynnelsen av 90-tallet, men i sjaber kvalitet. Det verserer mang en historie om hvordan de kom i sirkulasjon. De mest vanlige er at Prince pleide å høre på sin egen musikk i bilen - hvor han mente musikken skulle høres - og da hans bil ble levert til vask, kopierte de ansatte kassettene som lå og fløt før de sirlig ble lagt tilbake. Andre historier handler om utro bandmedlemmer som solgte private taper direkte til sultne bootleg-forhandlere, spesielt i perioder hvor lønna uteble - noe som skjedde rett som det var.

Noen mener også at Prince selv var kilden.

Nå derimot, er det arvtakerne (eller, «arvtakerne», siden Prince aldri rakk, eller «rakk», å skrive testamente) som står for dypdykket, med nymastrede (og nymiksede?) spor rett fra rullene i Prince sitt personlige hvelv. Endelig får vi høre låtene i perfekt kvalitet sånn som Prince ville de skulle låte (men som han ikke nødvendigvis ville at andre skulle høre). Og Princes «fasit» overgår selvfølgelig det aller meste.

Petter Aagaard (t.v.) og Christer Falck. Foto: Foto: Helle Nilsen/Side2/Nettavisen

La oss gå igjennom spor for spor med en liten nerde-intro for spesielt interesserte:

1. Sex Shooter (Originalt skrevet for Vanity 6, i 1983 men utgitt av Apollonia 6 i 1984, da Vanity 6 visstnok ble for grådig da hun skulle spille i Purple Rain). Prince-versjonen av denne ikoniske synthpop-slageren bruker mer eller mindre samme instrumental, men for første gang stemmer vokalen (Apollonia 6s orale ferdigheter har vel aldri dratt denne låta opp). Og gøy å høre gjenbruket av «17 Days»-samplet. Dette er «Vintage Prince», grov og modig, 15 år før han ble Jehovas Vitner.

2. Jungle Love (Original skisse skrevet av The Time-gitarist Jessie Johnson, med litt hjelp fra Morris Day, før til slutt Prince kuppet hele prosjektet, skrev ny tekst og melodi, og tok æren under pseudonymet Jamie Starr/The Starr Company. Låta er å finne på The Times tredje albumIce Cream Castles). Dette er en av The Times store spretne funkklassikere, og kanskje den eneste låta på dette albumet som låt bedre med den som ble sluppet i 1984. Savner sårt de kraftige orgelstøtene, og føler vel at Morris Day tilfører noen gode humorelementer, men innser at den klarer seg fint uten. (Og Pimp Prince og Morris Day er jo samma ulla.)

3. Manic Monday (Originalt skrevet som en duett mellom Prince og Apollonia 6, men da Prince ble spontanforelska i Susanna Hoffs fra The Bangles, ga han den til henne i stedet). Først en liten funfact: Låta endte opp på 2. plass på Billboard-lista. Rett bak Princes egen «Kiss» i 1986. Når det er sagt så hadde vel neppe denne versjonen skapt de stort utslagene på lister verden over. Halvsur vokal (aldri opplevd med Prince før) og litt rotete produksjon, men mange fine maniske detaljer som ble skippet da The Bangles var i studio. Men det sukkersøte savnes.

4. Noon Rendezvous (Skrevet av Prince og Sheila E. i 1984 og eneste låta fra SheilasThe Glamorous Lifesom hun var med på å skrive selv ). Den tidstypiske, og litt anonyme Sheila E.-versjonen blir her plutselig en klassisk og inderlig Prince-ballade i dramatisk falsett. For første gang funket denne også.

5. Make-up (Eldste låta på plata. Skrevet for Vanity 6 i 1981 for hennes selvtitulerte debutalbum). Albumets mest eksperimentelle låt. «Annie Christian» møter «Lady Cab Driver». Muligens litt mer sexy med Vanity, men langt bedre her.

6. 100 MPH (Originalt skrevet til Princes eks-forlovede i The Family i 1984, men han ombestemte seg og ga den til Mazarati i stedet to år etter. Samtidig lagde han sangen «Susanna’s Pyjamas» til Mazarati, men som endte opp hos The Family). Knallåt som låter uendelig mye bedre med Prince enn med Mazarati. Og veldig gøy å høre at Prince legger så sterke vokale føringer når han gir bort låta, at selv «originalen» blir en blek kopi. Spretten tidstypisk poplåt som hadde vært alt for pop til å ende opp på Purple Rain, Around The World In A Day eller Parade. Kunne vært et fint spor på for eksempel Janet Jacksons Control.

7. You’re My Love (Denne låta ble gitt til Kenny Rogers i 1986 etter å ha ligget i hvelvet til Prince siden 1982). Denne kunne sklidd rett inn på Princes debutalbum For You, men det var en sound Prince var ferdig med lenge før låta ble skrevet. Prince tar på seg den kritthvite maska og velger en litt lystigere og mer uptempo versjon enn den klassiske vestkystproduserte Kenny Rogers-utgaven.

8. Holly Rock (Sheila E fikk credits for denne da den kom, men det er Prince, og bare Prince som står bak låta skrevet og sluppet på soundtracket «hiphopens Purple Rain» film - Krush Groovefra 1985). Prince rapper (!) og det har aldri vært en vinneroppskrift. For så vidt ikke når Sheila E rapper heller, men dette er gøy. Dette er den litt kontrollerte fetteren til The Black Album, og som blir løftet av Eric Leeds frenetiske saksofonspill og Princes utradisjonelle (les: rotete) trommespill.

9. Baby You’re A Trip (Prince lot sin gamle backingsangerinne Jill Jones få credit for låta da den kom, men det er Prince, og Prince alene som skrev låta i 1982. Hentet fra den suverene plata Jill Jones fra 1987) . En av de beste låtene Prince aldri ga ut selv, og som hadde kunne vært en perfekt avslutning på f.eks Sign ‘O’ The Times-albumet. (Nei forresten, «Adore» kan aldri byttes ut, men dere skjønner tegninga). Låta har tilnærmet lik produksjon som på Jill Jones-albumet, vektet med samme dæsj soul og gospel. Dette er en Prince-ballade i samme gate som «Do me, Baby», «Dark» og nevnte «Adore», og det er ingen i verden som kan forbedre noe sånt. Prince virkelig elsket denne låta. Så mye at den finnes i to versjoner på Jill Jones-albumet. Albumets beste!

10. The Glamorous Life (Nok en låt hvor Sheila E fikk skrivecredits på plata, men som Prince egentlig skrev helt på egen hånd i 1983. Sheila Es største hit hentet fra albumet med samme navn som kom ut året etter). En litt slapp versjon av Sheila Es power-klassiker som virker mer som en skisse til Sheila enn en egen låt. Mangler conga-fills og selv om Sheila aldri har vært en stor sangerinne, så funker den desperate vokalen hennes. Denne var nok aldri ment for offentligheten.

11. Gigolos Get Lonely Too (Skrevet i 1982 av Prince, mens Morris Day fikk æren da den kom ut. Hentet fra The Times andre album What Time Is It? Samme år) Så godt som identisk som The Time-versjonen. Sexy time, smooth jazz, og ektefølt frustrasjon over vanskelig kjærlighet, skrevet av en 24-åring som i denne perioden sjonglerte veldig mange kvinner på en gang, noe vi dokumenterte godt i vår bok «Shockadelica».

12. Love…Thy Will Be Done (Skrevet av Prince og Martika til hennes album Martika’s Kitcheni 1990 og sluppet året etter) En av de låtene Prince aldri la helt fra seg, og som regelmessig dukket opp på showene hans på 90-tallet, og som han plukket opp igjen de siste årene før han døde. En gospelvamp som bare går og går, litt i gata til «I Wish You Heaven», «Still Would Stand All Time» og uutgitte «I Wonder», og som legger opp til mange fine vokale detaljer. Konseptuelt passer den ikke inn (feil tid, feil sound), men en eller annen (les: Jay-Z) har nok kranglet den inn, rett og slett fordi den er så forbannet bra.

13. Dear Michaelangelo (Enda en låt som Sheila E fikk æren for å ha skrevet da den kom ut, men som Prince har skrevet selv. Skrevet og utgitt i 1985 for Sheila Es album Romance 1600). Nok en låt som aldri traff midt i hjerterota med Sheila E, men som med Prince plutselig høres veldig moderne ut nå. Og mye mørkere. Og mye mer jazz.

14. Wouldn’t You Love To Love Me (Skrevet av Prince i 1976, og demo ble laget to år etter. Ble gitt til protesjeen Taja Sevelle i 1987 til hennes selvtitulerte debutplate). Funky stuff! Taja Sevelle var bare innom Prince-campen i noen få år, men hun fikk tilgang til flere av Princes godbiter. Dette er en spretten sak som kommer til å holde seg lenge, mens Sevelles forglemmelige versjon hadde en lydmessig utløpsdato en gang i 1988-89.

15. Nothing Compares 2 U (Ble først skrevet i 1984 til Susanna Melvoin i bandet The Family som ga ut låta året etter, før den ble «tjuvlånt» av Sinead O’Connor i 1990). OK, Sinead gjorde låta til sin, og det var kanskje det som gjorde at han aldri klarte helt å forsone seg med at den ble større med henne enn med The Family. At det var en av de mest personlige sangene hans, skrevet til hans daværende forlovede, gjorde det neppe bedre. Men dette er en gullbarre av en låt, uansett versjon. En mørkeblå kraftballade som på en måte forener det beste fra Prince-verdenen, organisk gospelpopjazz med ekstatisk gitarspill og Clare Fischers utsøkte orkestrering.

Hvor gæærnt kan det egentlig gå når en av tidenes låtskrivere og utøvere av rytmisk musikk spiller sine egne låter fra en periode av livet hvor alt bare var en eneste lang fest?

Det føles bare fjollete å trekke frem noe negativt. Joda, noen ganger låter det litt tynnere («Jungle Love») og av og til savner man den sukkersøte stemmen til Susanna Hoffs («Manic Monday») og den litt stive Duran Duran-vokalen til St. Paul («Nothing Compares 2 U»), men det er bare småtteri. Hadde dette vært et ordinært album fra Princes glansår, hadde den sklidd rett inn i gullrekka.

Og tenk at et er nok til minst 50 album av samme kaliber i årene som kommer. Og dokumentarer. Og bøker. Og konserter.

Grattis med dagen, Prince! Du er fortsatt vår mann. ER. I presens!

Petter Aagaard og Christer Falck er forfatterne av den kritikkerroste Prince-biografien «Shockadelica» som ble gitt ut på Falck Forlag i 2014. Christer Falck er for tiden aktuell med en rekke bokser av store artister og en festival på Nordstrand i Oslo. Petter Aagaard som vokalist i det nye superbandet Galactic Funk, som snart slipper debut-albumet « We come in PEZ».

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.