Gå til sidens hovedinnhold

Professor: Å angre på barn, er noe av det mest tabubelagte som finnes

Om å angre på barn:

- Kvinner skal ha litt «mage» for å innrømme at de ikke ønsker seg barn, sier professor Tove Ingebjørg Fjell.

Men det var noe mer som plaget meg. Ikke lenge etter at barn nummer to kom til verden, kom en følelse det er ekstremt vanskelig å snakke om. Jeg innså at jeg angret på at jeg hadde fått barn. Og med den følelsen kom også følelsen av å være det mest grusomme menneske på jord. En hjerteløs person som ikke fortjener noe som helst.

Onsdag fortalte «Ida» om at hun som yngre alltid hadde tenkt at hun ikke ville ha barn. Men da hun møtte mannen, ble hun uforklarlig grepet av tanken på barn. I dag har de to barn, Men i ettertid, angrer «Ida» på at hun tok valget å få barn.

- Viktig historie

- Hun forteller om noe av det mest tabubelagte som finnes. Men jeg tror at hennes historie er viktig, sier professor i kulturvitenskap ved Universitetet i Bergen til Nettavisen.

Fjell har forsket på frivillig og ufrivillig barnløshet. Selv er hun mor til to. Studiet av de barnefrie resulterte i boken «Å si nei til meningen med livet? En kulturvitenskapelig analyse av barnfrihet».

For mange er nemlig barn fremdeles «meningen med livet», og de kvinner som velger det bort, må i vårt samfunn forklare seg – igjen og igjen.

- Det er svært normativt å få barn, det er press fra familie, venner, (sosiale) media og storsamfunnet. Man kan komme til å internalisere forventningene, slik at man føler et sterkere ønske om barn enn man ellers ville hatt. Slik har det alltid vært, sier psykolog og forsker Thomas Hansen ved Norsk institutt for forskning, oppvekst, velferd og aldring (NOVA).

Små utslag av lykke

I 2011 publiserte han en studie som viste at man ikke blir særlig lykkeligere av å få barn. Spesielt i land med dårlige støtteordninger, der jobb og familie er utfordrende å kombinere, og menn hjelper lite til hjemme, er man ikke mer lykkelige. I Norden er det mer positive effekter av å få barn, men selv her er det nokså små utslag på tilfredshetsskalaen.

Følelsen ble værende. Jeg følte meg lurt av min egen biologiske klokke. Jeg ville jo ikke ha barn. Hvorfor ble jeg narret - av meg selv - til å tro at jeg ville få det enda bedre av å få barn, og ikke det stikk motsatte? Skriver «Ida».

Hvor mange som aktivt velger bort barn av kvinner i dag, vet man ikke.

- Det antas ofte at det blir stadig vanligere å velge bort det å få barn. Dette har vi dårlige data på, og det kan være vanskelig å skille hva som er frivillig og ufrivillig. Men trolig har det blitt noen flere frivillige barnløse. Det finnes flere rollemodeller i dag, blant annet flere som står fram i media om valget sitt, sier Hansen.

Provoserer med valget

Både han og Fjell mener likevel at det fortsatt er relativt skambelagt å velge ikke å få barn.

- Mange opplever negative reaksjoner, at de er egoistiske, selvopptatt og umodne. Folk kan ofte se med skepsis på de som velger utradisjonelle liv, det kan være provoserende, sier Hansen.

Tove Ingebjørg Fjell intervjuet i sin bok kvinner som da var i 60- og 70-årene og kvinner i 40-årene.

-De eldste kvinnene forsto rett og slett ikke prosjektet, hvorfor skulle vi snakke om det å leve uten barn? Da jeg boret i det, så møtte jeg bare én som fortalte at hun hadde vært åpen om sitt valg. De andre tenkte at dette tilhørte privatlivet.

Lager seg skalkeskjul

Fjell mener forskjellen i dag er at det er blitt helt vanlig å konfrontere kvinner som velger bort barn – enten det er på jobben eller blant venner og familie. Det var en merkbar forskjell på opplevelsen til de unge frivillig barnløse kvinnene i Fjells studie satt opp mot de eldre.

- En av de unge jeg intervjuet hadde laget seg en historie hvor hun sa at hun ikke kunne få barn. Da slutte folk å spørre. Andre hadde laget seg svar som «kanskje ikke nå, men senere», eller «Vi utsetter det litt», forteller hun.

Det er ikke uvanlig for disse kvinnene å møte holdninger som «du vokser det sikkert av deg», «Bare vent til du nærmer deg 40» og «den biologiske klokken tikker».

Det mest oppsiktsvekkende er at kvinnene som velger bort barn, ikke blir trodd på at de gjør det frivillig. At det er dette de vil.

-De jeg snakket med, levde godt med sitt valg. De yngre angret ikke, og heller ikke de eldre. Men flere opplevde at akkurat det ble tvilt på, sier Fjell.

Vi spør Thomas Hansen hvorfor det er så provoserende at kvinner velger bort barn.

- Det er vanskelig å si, og det varierer selvsagt. For noen er det provoserende at de tilsynelatende prioriterer seg selv og egne behov, at de bruker mer tid og penger på uteliv, ferier og slikt, noe majoriteten med barn kanskje ikke kan. Foreldre savner aspekter ved sitt tidligere liv før de fikk barn, og ser at mange barnløse fortsatt kan nyte de tingene. Kanskje opplever noen at det er en slags samfunnskontrakt å få barn, at de er vårt felles ansvar og den riktige måten å leve på. Da er det provoserende når noen «jukser», mener han.

«Ida» understreker i sin blogg at hun elsker sine barn over alt på denne jord. Likevel ville hun antakelig valgt objektivt annerledesi dag enn den dagen hun valgte å bli gravid. Det valget angrer «Ida» på. «Ida» har av den grunn valgt å være anonym av hensyn til sine barn – og seg selv.

Det har Tove Ingebjørg Fjell forståelse for.

- Jeg synes ikke hun behøver å stå frem med navn heller, reaksjonene mot henne vil antageligvis bli sterke. Men fortellingen hennes er interessant i den debatten vi er inne i, sier hun til Nettavisen.

Les også

Psykiater: - Vi tør ikke å si høyt at vi serverer Grandiosa en dag i uka

Kommentarer til denne saken