*Nettavisen* Livsstil.

Fred Heggen

Psykologiens plass i politiarbeid: Jakten på seriemordere

Netflix-serien «Mindhunter»:

 

Jonathan Groff, som spiller FBI-agenten Holden Ford, møter mange kjente seriemordere i suksess-serien «Mindhunter». Her i en scene sammen med Cameron Britton som spiller seriemorderen Edmund Kemper - også kjent  som «The Co-ed Killer». Foto: Netflix

I 1977 opprettet FBI en egen enhet, som fikk i oppgave å utvikle atferdspsykologiske metoder til bruk i etterforskningsarbeidet.

Bakgrunnen for dette var behovet for egnede kartleggingsverktøy i møtet med potensielle overgripere eller seriemordere.

Det viste seg at de mer stereotype forestillingene om seriemordere eller serieovergripere ikke var til særlig hjelp i dette arbeidet. Selv om mange av disse personene helt klart kunne karakteriseres som samfunnsmessige «utskudd», eller sosialt mistilpassede individer, var ikke dette nok til å forklare atferden eller tankegangen deres.

Opplysninger om at de var «onde fra barnsben av», med en historie preget av brannstiftelse, sengevæting og dyremishandling, var heller ikke til mye hjelp i etterforskningen av mulige seriekriminelle.

Denne innsikten gjorde at man begynte å lete etter andre særtrekk som kunne gå igjen hos denne gruppen forbrytere.

Gjerningsmannsprofilen

Man begynte i den forbindelse å fokusere på den såkalte gjerningsmannsprofilen, og tok da utgangspunkt i kjente seriemordere. Gjerningsmannsprofilen ble utarbeidet med basis i seleksjonen av ofrene, på hvilken måte drapene ble begått, og omstendigheter rundt likfunnene.

Hvordan forstå en seriemorder?

For å kunne komme i gang med denne kartleggingen, trengte man derfor hjelp fra allerede arresterte seriemordere, for om mulig å forstå tankegangen bak så vel drapene som eventuelle ritualer relatert til disse.

Var drapene seksuelt motivert? Var det nå slik at seriemorderne alltid vendte tilbake til åstedet, og hvis så var tilfelle, hvorfor gjorde de det? Var det vanlig å ta bilder av ofrene post mortem, eller beholde andre trofeer fra de drepte? Hvorfor foretrakk hvite seriemordere hvite ofre?

Svarene på disse spørsmålene søkte man gjennom å intervjue dømte drapsmenn i ulike fengsler. Kunnskapen man gjennom dette arbeidet tilegnet seg, beredte grunnen til det som skulle komme til å bli anerkjente, atferdspsykologiske teorier i den vitenskapen som på engelsk kalles «behavioral science».

Mindhunters

Historien om oppbyggingen av denne seksjonen i FBI, vises på en fin måte i Netflix-serien, «Mindhunter». Vi får her følge den lille gruppen som fikk i oppgave å starte opp med dette arbeidet i Quantico, Virginia, et arbeid som skulle vise seg å bli stadig mer omfangsrikt for de involverte agentene og psykologene.

Klikk på bildet for å forstørre.  

Foto: Netflix

Agentene skapte på en måte en etterforskningsmodell fra bunnen av, dels basert på de intervjuene de gjennomførte i amerikanske fengsler, og dels på kriminalpsykologiske teorier.

Profilerte seriemordere

I serien møter vi en rekke profilerte seriemordere, herunder Charles Mason, Son of Sam, Edmund Kemper og Jerry Brudos. Samtlige våger å snakke fritt, fordi de er garantert at opplysningene de kommer med, ikke vil bli brukt mot dem på et senere tidspunkt.

Mange av drapsmennene har skremmende personligheter, og kan være utfordrende å intervjue. At en av etterforskerne utvikler en angstlidelse i møtet med en av seriemorderne, blir derfor mulig å forstå.

De første gjerningsmannsprofilene

Ellers er det ganske fornøyelig å få et innblikk i de første gjerningsmannsprofilene som ble utarbeidet, da disse må karakteriseres som enkle og på forsøksstadiet.

I en sak hvor ofrene utelukkende er svarte, unge gutter, er etterforskerens gjerningsmannsprofil eksempelvis følgende: Svart mann mellom tyve og tredve år, som lokker guttene til seg ved å kjøre iskrembil eller politibil. Punktum.

Og denne profilen ble laget uten at noe vitne hadde sett en mulig gjerningsmann; man visste altså ikke om gjerningspersonen var svart eller hvit. Etterforskeren hadde heller ingen kunnskaper om hvordan drapsmannen og ofrene kom i kontakt med hverandre.

Uansett holdt etterforskeren fast ved denne profilen gjennom hele den omfattende massedrapssaken i Atlanta, hvor mange og tyve unge gutter ble kidnappet og drept i tidsommet 1979-1981.

Iskalde psykopater

De drapsmennene vi møter i TV-serien, er alle psykopater. I tillegg til følelseskulde, manglende anger, empatisvikt eller løgnaktighet, er de preget av en utpreget narsissisme, som igjen leder til et voldsomt kontrollbehov; kontroll over ofrene, kontroll over medhjelpere, kontroll over mediadekningen.

Seksuelle motiver

Samtlige har hatt seksuelle motiver bak drapene, enten de har utført seksuelle handlinger med ofrene, eller det er selve drepingen som har gitt dem seksuell tenning.

Trangen til å vende tilbake til åstedene er noe som går igjen, fordi de der kan få gjenoppleve de intense og berusende følelsene de hadde før, under eller etter drapshandlingen. Trofeer fra ofrene kan ha samme effekt på drapsmannen.

Alt er planlagt

En seriedrapsmann vil som regel plukke ut sine ofre med nennsom hand; de må passe inn i de morbide fantasiene hans. Som seksual- og drapsofre må de i tillegg gi ham den seksuelle tilfredsstillelsen han lengter etter.

Derfor ligger det også nitide forberedelser bak hvert eneste av drapene; ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Noen ganger blir det nødvendig å improvisere, en far eller bror som ikke skulle vært i nærheten, må også likvideres.

Under radaren

Det finnes helt sikkert seriemordere som i våre dager opererer under radaren i mange land, og som kan holde på, fordi ofrene er personer som ikke vil bli meldt savnet. Dette fordi ingen bryr seg om dem, eller fordi ingen vet at de eksisterer; prostituerte, flyktninger, illegale innvandrere, gatebarn. Ja, det er mange å velge mellom.

Samtidig har etterforskningsmetodene, kombinert med den massive overvåkningen som eksisterer i mange byer, gjort det vanskelig å forbli under radaren, hvis det først foreligger en mistanke om at det er en seriemorder i aksjon.

Seriemorder in spe?

Vi har nok dessverre en tendens til å tenke at alle seriemordere har et stort antall ofre i sin portefølje, og så glemmer vi det holder at en person har drept mer enn to personer, for at vedkommende i prinsippet kan kalles en seriemorder. (For ordens skyld: Entrer man en fullstappet buss med et bombebelte om livet, kalles man en massedrapsmann, ikke en seriemorder.)

Har man drept to personer, kalles man konsekvent for dobbeltdrapsmann, som om det skulle være sikkert at drapshandlingene nå har blitt avsluttet.

Flere drapsofre?

Hvordan kan vi egentlig vite at det kun blir to drapsofre? Av praktiske eller taktiske årsaker kan jo drepingen bare ha tatt en pause etter offer nummer to.

Et ti år langt opphold i fengsel kan eksempelvis sette en midlertidig stopp i drapsrekken.

Det er imidlertid ingenting som skulle tilsi at det ligger noen automatikk i at et fengselsopphold skulle minske trangen til å drepe. Er det seksuelle preferanser innbakt i tidligere drap, kan det seksuelle motivet tvert imot ha vokst seg sterkere.

Men drapsmannen vet at han må være tålmodig, og at han kun må slå til hvis den rette anledningen byr seg.

Gjøres risikovurderinger?

Dessverre tror jeg det i liten grad gjøres konkrete risikovurderinger av personer som slipper ut av fengsel, etter å ha sonet ordinære drapsdommer. Noe annet er det med de forvaringsdømte drapsmennene; disse blir rutinemessig vurdert med tanke på risiko for nye kriminelle handlinger, før de eventuelt slippes løs.

En historie fra Norge

I en kjent drapssak i Norge, hvor to barn ble fysisk mishandlet, seksuelt misbrukt, og deretter drept, ble bare en av de to som ble dømt for drapene, gitt en forvaringsdom. Den andre gjerningsmannen fikk ordinær fengselsstraff.

Mye tyder på at vedkommende som ble dømt til forvaring, fordi han ble ansett som pådriveren for de grusomme forbrytelsene, verken var på åstedet, eller deltok i drapene, og at han således er utsatt for et justismord.

Konsekvenser

Hvis dette er tilfelle, betyr det at mannen som ble gitt en ordinær fengselsdom, var han som begikk begge drapene. I så fall er han en dobbeltdrapsmann.

Eller er han en seriedrapsmann in spe? Er det i det hele tatt noen i påtalemyndigheten som har spurt seg selv om dette kan være en mulighet?

Sannsynligvis ikke. For i det øyeblikket man bestemte seg for at det var den andre personen som spilte hovedrollen i de groteske ugjerningene - og som ble gitt dom til forvaring - tonet man samtidig ned delaktigheten til mannen som fikk ordinær fengselsstraff.

I stedet for å bli betraktet som medskyldig i de ufattelige forbrytelsene, ble mannen ansett for å være et slags offer i saken. Og dermed så "glemte" man at det kanskje kunne foreligge en risiko for at han kunne gjøre noe liknende i fremtiden.

Hva fremtiden vil bringe

Siden mannen har sonet ferdig, og er tilbake i det sivile samfunnet, er det lite å gjøre med dette nå. Forhåpentligvis vil han leve lovlydig resten av sitt liv. Alt annet vil være uakseptabelt, og vil i så fall komme til å utløse tidenes skandale i norsk strafferett.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag