*Nettavisen* Livsstil.

Kjersti Westeng

Seks ektepar forteller sin historie: Derfor valgte vi hverandre

Etter tre mislykkede forsøk, meldte lillesøster at hun «ga opp kjærligheten». Det gikk ikke an, mente jeg, og bestemte meg for å lete etter råd hos de som har fått det til.

«Det e seriøst ummuli’ å finn sæ nånn.»

Hver eneste søndag sier lillesøster det samme. I stua si, cirka 50 mil nord for min stue, sitter hun og gjentar samme setning.

At det faktisk er helt «ummuli’» å finne seg en kjæreste.

Det høres umiddelbart litt trist ut, men i mange år var det mest morsomt. For lillesøster kunne bidra med mange morsomme historier fra singellivet, og jeg, som var i et langvarig forhold, var ofte litt misunnelig på friheten hun hadde.

Men med tiden, ble det litt mindre morsomt. Lillesøster ville gjerne bytte ut friheten med trygghet, men det var ikke bare lett.

Etter tre «ulykkelige forelskelser», som hun selv kaller det, meldte hun fra om at hun hadde tenkt å gi opp. Da var hun 28 år gammel. På dette tidspunktet var jeg selv blitt singel, og følte det var litt tidlig for oss begge å gi opp kjærligheten.

Så vi måtte finne på noe annet.

Kristian, Henrik og Jonas

Lillesøsters tre «ulykkelige forelskelser» er på ingen måte unike historier. Tvert imot, de utgjør et ganske representativt bilde av datinglivet i 2019.

Først var det Kristian. De møttes på byen da lillesøster var 19. Kanskje tre år brukte hun på finnmarkingen med issues vi aldri kom til bunns i. I det ene øyeblikket ville han nærmeste gifte seg med henne, mens han dagen etter ikke gadd å svare på melding.

Kristian ble avløst av Henrik. Morsom, sjarmerende og voldsomt pen. Han var bare litt for glad i en fest. Og litt for lite opptatt av å jobbe, holde avtaler og generelt sett følge samfunnets regler. Tre år ble likevel brukt på Henrik. Sist vi hørte fra ham, var i mai 2018. Da skulle han komme på besøk samme kveld. Lillesøstra mi har heldigvis slutta å vente på at det skal banke på døra.

Klikk på bildet for å forstørre. LILLESØSTER: Da lillesøster , i en alder av 29 år, nærmest resignerte i konklusjonen om at «det er umulig å finne seg en kjæreste», spurte jeg om råd fra de som har fått det til.

LILLESØSTER: Da lillesøster (t.h), i en alder av 29 år, nærmest resignerte i konklusjonen om at «det er umulig å finne seg en kjæreste», spurte jeg om råd fra de som har fått det til. Foto: Privat

Sommeren 2018, dukket Jonas opp. Han var en stødig kar. Jobba hardt, holdt alle avtaler og dukket gjerne opp fem minutter før avtalt tid. Drakk sjelden, ville helst bare ha en kopp te før han tok rolig kveld. Tok masse initiativ, og allerede tre uker etter de møttes, sendte han melding og sa «vent på meg, da» idet han tok to ukers ferie.

Så lillesøster ventet, hun. Og Jonas kom hjem.

Høsten kom, livet var fint. Så kom han plutselig på at han ikke var helt sikker på om han ville bli boende i Oslo. Familien hans bor nemlig et annet sted. Så Jonas meldte fra om at hun ikke lenger trengte å vente – han skulle heller trekke seg unna.

Timing er alt

Men glad i henne, det var han. Utvilsomt. Det var Henrik også. Og Kristian.

For vi snakker ikke om dårlige menn her.

Men så var det denne timingen, da. For er det noe jeg lærte raskt etter jeg selv ble singel, så er det at timing betyr veldig mye for hvordan livet ditt blir – spesielt når det gjelder kjærligheten. Hvilken fantastisk naiv tid det var, da jeg faktisk trodde at «alt ordner seg bare man elsker hverandre». Eller «blir man forelsket, så blir man forelsket. Da går alt bra.»

Realiteten er at begge skal ville akkurat det samme – helt samtidig. Begge skal være ferdig med eksen, ha reist fra seg, ligget fra seg og levd fra seg - FØR man slår seg til ro.

Jeg er, i motsetning til lillesøster, en kjærlighetsoptimist. Så jeg mener ikke at det «er ummuli å finn sæ nånn», men jeg innser at det er vanskelig.

Mye vanskeligere nå enn da jeg «ramla inn» i et seks år langt forhold som 21-åring. Han var forelska, jeg var forelska og det var gøy. Vi tenkte ikke så mye på fremtiden. Bare begynte å henge sammen, ble glad i hverandre og hadde det fint. Så kom vi til «vinn eller forsvinn»-punktet mot slutten av 20-årene.

Vil du egentlig ha barn? Vil du gå tur i skogen hver søndag? Vil du bo i Oslo? Vil du ha hus eller leilighet?

Det viste seg at vi ikke ville så mye av det samme, når alt kom til stykket.

Jakten på forelskelsen

Så da gjør man det slutt. Og så står man der plutselig med følgende problem:

Jeg VET hvordan det er å være dritforelska, for det har jeg vært. Og så vet jeg samtidig at det ikke nødvendigvis holder.

Fordi man skal ville det samme også. Man skal ville bo i samme by, for eksempel. Eller i vårt tilfelle: I samme land.

Så da forsøker man å lete etter en man passer godt med, samtidig som man får den kriblende følelsen når man ser på hverandre.

Det finnes veldig mange i min situasjon. Og i lillesøster sin.

For til tross for at det aldri før har eksistert flere plattformer å finne kjærligheten på, så har vi visstnok aldri vært mer alene.

Hvorfor får vi det ikke til?

Seks ektepar - seks historier

Jeg er lei av bullshit-råd av type «senk kravene» eller «vent på den sakte forelskelsen». Jeg vil vite hvorfor det tilsynelatende har blitt så mye vanskeligere å finne en kjæreste man vil dele livet med.

Så jeg søkte råd hos de som har fått det til.

De siste månedene har jeg gått på hjemmebesøk. Jeg har intervjuet ektepar som giftet seg i hvert tiår - fra 60-tallet til i dag - og jeg har bedt dem fortelle meg hvorfor de valgte hverandre, hva de tenkte på den dagen de sa «ja» til hverandre for alltid og hvilke forventninger de hadde til livet sammen.

Jeg gikk inn i prosjektet med en klar teori. Den viste seg å være helt feil. I stedet oppdaget jeg noe helt annet – som jeg har lært mye av.

Men det skal jeg skrive om helt til slutt. Først skal dere få lese historiene til disse seks ekteparene – én hver søndag frem mot jul.

Her kan du lese om paret som giftet seg på 60-tallet:

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag