«Man kan mene mye om Sophie Elise, men...», er en setning som ofte blir sagt om den snart 26 år gamle tidligere toppbloggeren, influenseren, forfatteren og gründeren Sophie Elise Isachsen.
Helt siden hun startet bloggen sin i 2011, har hun skapt overskrifter med alt fra lettkledde bilder, sterke meninger og kontroversielle stunt og handlinger. Gjennom snart ti år er hun blitt hatet, elsket, mobbet, hyllet og foraktet.
I hennes nye og tredje bok, «Ting jeg har lært», tar hun med publikum på en brutal reise gjennom livet der hun skriver ærlig om «fitte», skam, legning og sex.
Les også: Kjempehopp for Sophie Elise – slår alle rekorder
Boken har allerede blitt hyllet, men også kritisert. VG rullet en femmer på terningen, mens 730 slo til med en sekser. Dagbladet mente derimot at Isachsen «muligens gjorde mer skade en gavn ved å fokusere så voldsomt på fitteskam», og rullet en tre'er på terningen.
- Da jeg skrev denne boken var jeg veldig nervøs for at man skulle misforstå den. Jeg tror man må lese den riktig for å forstå den på en måte. Man kan ikke gå inn i boken med en «herregud, det er Sophie Elise som har skrevet»-tanke og et klart bilde av hvem jeg er. Man må lese den som det er en tilfeldig person som har skrevet den, og ikke ha så mye følelser rundt at det er meg. Det føler jeg anmelderne har gjort. Jeg føler de har lest den riktig, sier Isachsen til Nettavisen, som er fornøyd med tilbakemeldingene på boken.
- Kan ikke kreve at leseren skal være objektiv
Selv om Isachsen er mer enn fornøyd med tilbakemeldingene, og mener at anmelderne har klart å lese boken uten å la seg farge av sin egen mening om henne, innrømmer hun at hun var forberedt på at den ikke skulle havne i god jord hos anmelderne spesielt.
- Det er jo sikkert fordi jeg skriver personlig og da kan man «mene noe om henne». Jeg kommer ikke unna at jeg har vært offentlig i veldig mange år, og at det er mange som har en mening om meg. Jeg har gjort ting som jeg ikke står helt innafor med, gjort ting jeg står innafor med - så det er klart at folk har mange meninger. Og da er det klart at det ligger et ekstra stort press på at man skal gi ut en bok, sier Isachsen og mener at dette absolutt ikke bare gjelder henne.
Les også: Sophie Elise svarer på kritikken: - Min intensjon har aldri vært å skade andre
- Det er absolutt en kvinneting. Hadia Tajik gir ut bok og det er coveret som får oppmerksomhet. Hvordan hun ser ut på coveret sitt har ingenting med hva som står i boka. Et ekstremt eksempel på «judge a book by it's cover», sier Isachsen, og fortsetter:
- Men jeg tror ikke at det bare er kvinner. Jeg tror nok også at Petter Stordalen, Jan Thomas eller Aksel Lund Svindal føler mye på det samme. Når det er en person man «kjenner», går det mye på meningene man har om de fra før av, sier Isachsen.
Samtidig mener Isachsen at det blir vanskelig å kreve at leseren skal være objektiv i en bok man er svært personlig i. Men at man angriper Hadia Tajik basert på hvordan hun ser ut og hva hun har på seg på forsiden av boken sin, er derimot noe helt annet, ifølge Isachsen.
- Må få være politiker og sexy samtidig
I boka skriver Isachsen mye om hvordan kvinner ofte blir satt i en bås - med en forventning om at man skal være pen, men ikke for pen. Sexy, men ikke for sexy. Smart, men ikke for smart. Og i hvert fall ikke sexy og smart samtidig.
Isachsen mener ideen om at kvinner skal være èn ting, og helst gå stille i dørene, fortsatt henger i. Flerdimensjonale kvinner som tør å mene noe høyt, blir derfor oftere offer for kritikk, tror Isachsen.
Les også: Hadia Tajik signaliserer avstand til oss andre dødelige
- Jeg synes at Tajik må få lov til å være en politiker og samtidig være sexy om hun ønsker det. Bokomslaget hennes er heller ikke på noen måte et vulgært bokomslag. Om det så hadde vært det, så la det liksom være. Det tar ikke fra henne det som står inni. Jeg synes at det er bra at den debatten kom, og jeg håper hun står rakrygget i den, sier Isachsen.
I boken «Ting jeg har lært» skriver Isachsen blant annet om hvordan «Glamourjentene», et TV-program som ble sendt på TVNorge i 2009 som fulgte Helene Rask og syv andre glamourmodeller i deres hverdag, åpnet øynene hennes for at det faktisk gikk an å stå halvnaken og sexy foran et kamera, samtidig som man kan være et godt menneske og bry seg om andre samfunnsnyttige ting.
- Debatten om Hadia Tajik sitt bokomslag er «babysteps» i riktig retning. Jeg synes det er fint å se at det er mange som «backer» henne opp. Ref det jeg skriver om Glamourjentene og så mye hat de fikk - hadde boken til Tajik kommet for fem år siden, tror jeg ingen hadde tatt henne i forsvar. Man var så vant til å «shame» kvinner på den måten, sier Isachsen.
- Offentligheten skylder Voe og Damli en unnskyldning
Isachsen mener bokomslaget til Tajik bare er nok et eksempel på hvordan offentligheten har «shamet» unge, pene kvinner i alle år.
I boken trekker hun frem Emilie «Voe» Nereng og Tone Damli som norske eksempler på Britney Spears, der offentligheten satte forventninger og krav som gjorde at man til slutt ikke orket mer.
Et krav om at man gjerne kan synge om sex, men man må være uskyldig og jomfru. Et krav om at når man er pen og ung, kan man i hvert fall ikke gjøre noe galt. Og et krav om at når man er pen og flink, kan man i hvert fall ikke være sexy samtidig.
«(...) hver gang Britney fikk et talerør i form av et intervju, måtte hun være jomfru. Offentligheten fortsatte å grave, krevde at Britney skulle gjøre rede for sin seksualitet. Hvor langt har du gått? Har noen fingra deg? Er du jomfru fortsatt? Og da hun til slutt barberte hodet, gråt på åpen gate og giftet seg i Vegas, var offentligheten der igjen og klandret henne. Fy faen, hun Britney er gæren. Vi hadde forventet bedre av henne», skriver Isachsen i boken sin.
«På mange måter var Voe på riktig sted, til riktig tid. Tone Damli hadde akkurat gått fra å være hun uskyldige som knapt kunne stikke tunga ut av munnen uten å bli seksualisert, til å bli en bad girl som kledde av seg i musikkvideoer. Det skulle ikke mer til, så var det ut med Tone Damli, og det norske folk trengte noe nytt. Noe uskyldig. Noe rent. Og her kom hun, som en gave sendt til oss fra Ringerike», skriver Isachsen videre.
Les også: Tone Damli tar et ramsalt oppgjør med VG: - Det er nok, nå!
Isachsen synes ikke offentligheten ga Emilie Nereng og Tone Damli den unnskyldningen hun mener de egentlig fortjener.
- Voe (Emilie Nereng) var så utrolig ung da hun ble kjent, og hun fikk et enormt press på seg som ingen hadde klart å takle. Mange prosjekterte en enorm forventning om at hun måtte være perfekt. Samtidig fikk mange et hat mot henne fordi man følte at det var så enkelt for henne, fordi hun var så pen og uskyldig, sier Isachsen og fortsetter:
- Det er jo bare et eksempel på hvordan vi som samfunn er så jævlig. At man lager en slags rettferdighet for seg selv og tenker at «hvis du er kjent og pen så må du fortjene det mer, og du må være en bedre person». Og det er ikke riktig. Jeg føler det er mange jeg kan ramse opp i fleng, men Voe og Tone Damli er blitt så «shamet» av offentligheten, og har aldri fått den unnskyldningen de fortjener. Vi har forventet at de skal være perfekte til tross for all dritten vi serverer dem. Du skal bare smile og være glad - men sånn fungerer det ikke.
«Man kan mene mye om Sophie Elise, men...»
Til tross for at Isachsen har stått i en rekke mediestormer selv, så anser hun ikke seg selv som en av de som fortjener en unnskyldning fra offentligheten.
For selv om «man kan mene mye om Sophie Elise», har hun likevel valgt sin rolle bevisst, mener hun selv.
- Jeg føler heller ikke at jeg har trengt den. For jeg har aldri vært en sånn «good-girl». Folk har «shamet» meg fra starten. Jeg tror bare at jeg kom til et punkt i min karriere der jeg tror folk skjønte at «oi, hun bryr seg om politikk og hun er kul», som endret seg til «nå må du begynne å oppføre deg, nå må du begynne å kle på deg, nå må du være sånn og sånn», der jeg tenkte at «de har rett, jeg skal gå ut å unnskylde for ting jeg har gjort». Kanskje det er sant, kanskje ikke. Der også mistet jeg meg selv veldig, og det ble en prosess å finne tilbake til min sannhet, om man kan kalle det det, sier Isachsen.
Ifølge Isachsen fikk hun aldri det presset om å være perfekt fordi hun har vært «uperfekt» fra start. Hun har stått i det, hele tiden med mål om å være seg selv. Og de gangene hun har mistet seg selv, gjerne fordi offentligheten har mislikt at hun har vist mange ulike sider av seg selv samtidig, har det kostet å komme tilbake.
- Jeg vet ikke hvor mange møter jeg har sittet i der jeg har fått beskjed om at de synes jeg er kul, men de kan ikke jobbe med meg fordi deres merkevare ikke vil kobles til at jeg går lettkledd, eller har operert eller hva enn. Så folk kan kritisere bedriften min i fleng, men jeg tror ikke folk vet hvor mye jeg har tapt bare for å holde fast i den jeg er, sier Isachsen.
- Føler du at folk tar deg mer seriøst nå?
- Nei, jeg føler mye av det publikumet jeg har hatt, har vært med meg i ti år. Det som rører meg mest er når folk sier sånn: Jeg har fulgt deg fra start og jeg har alltid sett deg. Og at de blir glade på mine vegne når folk begynner å skjønne hvem jeg er. Og sånn som jeg skriver i boka: Med så mange millioner mennesker i verden blir det for mye å forvente at alle skal forstå og like deg.