Da landet stengte ned i mars for ett år siden var det plutselig nødvendig for veldig mange å komme seg på Zoom, Teams, Meet og liknende digitale møteplasser. Siden den gang har de aller fleste hatt mye hjemmekontor og hjemmeskole, og dette er ikke helt uten problemer.

Professor ved Stanford University i USA Jeremy Bailenson, har undersøkt de psykologiske konsekvensene ved å bruke timevis hver dag i videomøte-programmer.

Han mener det er klare grunner til hvorfor mange ender opp med det som kalles «Zoom fatigue», eller «Zoom-utmattelse» på norsk. Bailenson skriver i en artikkel publisert i tidsskriftet Technology, Mind and Behavior at man kan bli en god del mer utmattet av å ha digitale konferanser enn fysiske konferanser.

Les også: Ett år siden Norges første koronatilfelle

Fire grunner til «Zoom-utmattelse»

Bailenson peker på fire hovedårsaker til at folk kan bli utslitt av videomøter via Zoom og dets like.

1. Store mengder øyekontakt på nært hold. I et ordinært, fysisk møte er det vanlig at man ser på personen som snakker. Likevel ser man ofte på andre ting også, som en tavle som står bak personen, en prosjektorskjerm, sine egne notater eller noe annet i nærheten.

På Zoom derimot er alle i møtet på skjermen, og alle som ser mot skjermen eller mot kamera kommer til å se rett tilbake på deg.

Selv om det er en annen som snakker, så vil man fortsatt komme til å bli behandlet og kjenne seg som punktet for oppmerksomhet, noe Bailenson påpeker at kan bli stressende i lengden.

Thomas Schubert er professor ved psykologisk institutt på Universitetet i Oslo og er uenig med det Stanford-forskeren sier.

- Jeg er uenig med at denne mengden øyekontakt er slitsom. Folk ser som oftest ikke direkte inn i kameraet, så jeg føler i hvert fall ikke at de virkelig ser på meg, sier han til Nettavisen.

2. Å se seg selv på video hele tiden. De fleste videomøte-programmene viser en firkant av din egen video, slik at man kan se hvordan man selv ser ut, under hele møtet. Bailenson skriver at dette er høyst unaturlig i forhold til det vanlige livet vi er vant til.

«Hvis noen fulgte etter deg med et speil hele tiden, slik at når du snakket med folk, gjorde beslutninger, gir tilbakemelding, får tilbakemelding - så så man seg selv i speilet - det hadde bare vært galt,» skriver forskeren.

Schubert er også enig i at dette er et stort problem med videomøter:

- Hvis man har en video av seg selv synlig hele tiden, kommer man til å se på seg selv. Det er veldig distraherende og stressende. Det er ikke bra at vi er så bevisste på oss selv, forklarer han.

Professoren tror heller ikke det å endre innstillingene slik at man ikke ser egen video er en god løsning.

- Da mister du denne selvbevisstheten, og det er jo bra, men samtidig så kan det være veldig lett å glemme at andre kan se deg selv når du ikke kan det. Spesielt i lange møter kan man fort gjøre noe flaut eller dumt fordi man ikke tenker over det.

Les også: Helsetoppene etter ett år med korona: – Det var noe av det vanskeligste på det tidspunktet

3. Den kognitive belastningen blir mye høyere. I en vanlig samtale kommer det naturlig å bevege hender, armer og kroppen for å understreke det man snakker om.

Mye av denne typen non-verbal kommunikasjon faller helt bort når man snakker over nettet. Bailenson skriver at man må jobbe mye hardere for å sende og tolke signaler.

«Noen eksempler på dette er at man passer på at sitt eget hode er midt i kamerarammen for å vise at man følger med og er interessert. Samtidig, hvis man er enig med noen nikker man mer aggressivt enn vanlig eller viser en tommel opp for kameraet. Dette kan bli veldig slitsomt i lengden,» skriver forskeren.

Thomas Schubert tror ikke dette er et problem som kommer til å forbli et problem særlig lenge.

- Jeg tror det ekstra arbeidet man gjør for å sende og lese kognitive signaler går bort etter hvert. Dette kommer man til å bli vant til tror jeg, også kommer det til å gå automatisk, mener han.

4. Bevegeligheten vår går drastisk ned. Det siste punktet på Bailensons liste er at et videomøte, i motsetning til en telefonsamtale eller en fysisk konferanse tar fra oss evnen til å bevege oss.

Under et videomøte er man nødt til å holde seg innenfor rekkevidden til kameraet, og nærme nok skjermen til å kunne se hva som skjer på møtet.

Stanford-forskeren skriver at det er stadig mer forskning som viser at folk som beveger seg presterer bedre kognitivt.

Les også: Ny undersøkelse: en av to vil ha hjemmekontor etter koronakrisen

Løsninger på problemene

Bailenson inkluderte også potensielle løsninger på disse problemene, slik at man føler seg mindre utmattet av videomøter:

  1. Skru av fullskjermmodus eller bruk et eksternt tastatur for å skape litt mer distanse mellom deg og skjermen.
  2. Endre innstillingene slik at standarden er at videoen av deg selv ikke vises med en gang du går inn i et møterom.
  3. Ta pauser under lange møter. Skru av kameraet og snu deg vekk fra skjermen slik at du barer hører på hva som skjer i stedet for å se.
  4. Man kan bruke et eksternt webkamera slik at rekkevidden på kameraet blir større og man får mer plass å bevege seg på, uten å være utenfor møtet.

Thomas Schubert er ikke selv kjent med «Zoom-utmattelse», men mener det er viktig at vi ikke tenker altfor negativt om de digitale løsningene vi lever med i dag.

- Det er dette vi har nå, vi er i denne situasjonen og må tilpasse oss det. Vi burde også være takknemlige for at vi har alt dette, tenk om det hadde skjedd for tjue år siden, før vi hadde alt dette. Vi hadde vært i så mye større trøbbel enn vi er i nå, avslutter Schubert.

Flere unge møter veggen

Det er ikke bare voksne kontorarbeidere som kan kjenne på utmattelse av en digital hverdag under pandemien. CNN har tidligere skrevet om flere unge som treffer det de kaller pandemi-veggen, som kan oppstå når barn og unge må ha hjemmeskole over lengre tid.

I artikkelen er det barn som forteller at de mistet motivasjonen for skolen allerede sommeren 2020 og som nå sliter med å finne motivasjonen på nytt.

Les også: - Min sønn har falt helt ut av skolen under koronapandemien

Mange barn har ikke erfaring nok med hvordan de skal behandle og snakke om følelsene sine i en ekstrem situasjon som pandemien er. Familieterapeut Jennifer Kelman sier til CNN at det virker som barna går gjennom de fem stadiene av sorg: fornektelse, sinne, forhandling, depresjon og aksept, men at de sitter fast i sinne- eller depresjonstadiet.

Slik kan de voksne hjelpe

Det viktigste en voksen - eller forelder - kan gjøre er å anerkjenne situasjonen akkurat slik som den er, før man lar barnet svare på spørsmål eller uttrykke seg videre.

Kelman sier også at det er bra om de voksne deler litt av sin egen skuffelse med barna, samtidig som man oppmuntrer dem til å snakke om sine skuffelser. Det kan også være lurt å legge opp til regelmessige samtaler med barnet. I artikkelen påpekes det også at det kan være lurt å vise barn at selv voksne ikke alltid har alle svarene på barnas spørsmål - det kan være greit for dem å få vite.