*Nettavisen* Livsstil.

Stine (32) har eggstokkreft: - Etter fire års behandling spurte legen meg om jeg hadde en «bucket list»

KREFTSYK: Stine Furulund Skjæret (32) vet hun snart skal dø. Hun slutter likevel aldri å håpe på et mirakel. Foto: Privat

Stine har fått beskjed om at hun skal dø. Men håpet om et mirakel som gir henne livet tilbake, dør det også?

01.07.19 11:46

Det er 16. mai 2019. De fleste av oss brukte dagen på å stryke bunadsskjorta, bake pavlova og irritere oss over at vi ikke fikk nok søvn «før den store dagen».

Stine Furulund Skjæret (32) var på Radiumhospitalet. På et rom, med pappa ved siden av seg, fikk 32-åringen fra Hedmark beskjeden hun knapt hadde turt å tenke på.

At fire år med cellegiftkurer og annen kreftbehandling, ikke var nok. Kreftcellene hadde fått leve for lenge, og spredningen var for stor.

Stine kom ikke til å bli frisk.

- Legen spurte meg om jeg hadde en «bucket list». Han sa jeg burde gjøre alt jeg kunne på den så fort som mulig. At nå måtte jeg leve livet.

Meldingen kom som et slag i magen.

- Legene har alltid sagt at jeg har en alvorlig kreftform, men dette var første gang jeg fikk beskjed om at jeg kommer til å dø av denne sykdommen. Det gjorde veldig, veldig vondt.

Man hører ofte kreftpasienter si at de hadde forberedt seg på en slik melding. At de visste den kom. Men Stine hadde ikke forberedt seg.

- Jeg har hele tiden hatt håp om at det skal komme en medisin som kan gjøre meg frisk. At det skal gå bra. Man håper jo alltid, ikke sant?

Klikk på bildet for å forstørre.

HÅPET LEVER: Selv om Stine har fått beskjed om at hun ikke vil overleve sykdommen, lever håpet om et mirakel. Foto: Even Blomsnes Solheim

- Kunne kjenne svulsten på utsiden av magen

Vi sier at håpet er det siste som dør. For Stine, er det vanskelig å avfinne seg med at livet går mot slutten.

Det var jo ikke sånn det skulle bli.

- Det er jo ingen som tror de må fullføre bucketlisten sin før de fyller 33, liksom. Og jeg er så glad i livet, jeg er så glad i å leve!

Det er mange år siden de første symptomene dukket opp. Stine var 26 år og mistet plutselig mensen. Hun gikk til gynekologen.

- Gynekologen fant en cyste, men trodde den ville gå bort av seg selv.

Mensen kom tilbake og Stine glemte det hele. Hun studerte vernepleie på høyskolen, og var opptatt med jobb og skole.

Men så fikk hun voldsomme smerter i underlivet, både under menstruasjon og eggløsning. Hun var sliten, hadde lite energi og kjente seg deprimert. Men fordi hun studerte og jobbet samtidig, slo hun det fra seg. Tenkte at hun bare kjørte kroppen for hardt.

Helt til hun fikk problemer med å sitte. Hun ble svimmel. To ganger svimte hun av.

- Hvis jeg satt i sofaen måtte jeg lene meg over på siden fordi det gjorde så vondt å sitte. I bilen måte jeg spenne fra med beina for å heve meg over setet.

LES OGSÅ: Ny studie: Dette kan avsløre kreftrisiko flere år før du blir syk

Hun gikk til legen.

- Der ble jeg henvist videre til DPS-klinikk. De ga meg diagnosen bipolar. Jeg hadde tidligere slitt med angst, men tenkte at «dette er feil, det er noe annet som feiler meg».

Stine byttet fastlege. Legen gjennomførte en utvendig ultralyd og fant masser i magen hennes. Hun ble henvist til videre undersøkelser, og i løpet av kort tid ble hun kalt inn på kontoret til sin nye fastlege.

«Beklager, Stine, men du har kreft,» sa legen.

Det var i mars 2015.

- Det var eggstokkreft, stadium 3C. Legen sa jeg antakeligvis hadde gått med det i et par år. Svulsten var så stor at du kunne kjenne den på utsiden av magen min.

Klikk på bildet for å forstørre.

KREFTSYK: Stine har gått på behandling i over fire år. Foto: Privat

«Silent killer»

Hvert år får rundt 500 norske kvinner eggstokkreft.

- Eggstokkreft går under navnet «silent killer», nettopp fordi symptomene er så vage og få. Man får heller ikke symptomer før sykdommen faktisk har spredt seg, i motsetning til andre gynekologiske krefttyper, som livmorhalskreft og livmorkreft, som ofte gir blødninger.

Det sier Ane Gerda Zahl Eriksson, overlege ved avdelingen for gynekologisk kreft på Radiumhospitalet. Hun lister opp følgende symptomer på eggstokkreft:

- Diffuse ubehag i magen, ryggsmerter, endring i avføringsmønster, trykk/ubehag i buken, oppblåsthet,redusert almenntilstand, redusert matlyst, vekttap.

Klikk på bildet for å forstørre.

Ane Gerda Zahl Eriksson, overlege ved avdelingen for gynekologisk kreft på Radiumhospitalet.

De fleste av disse symptomene er relativt vanlige og trenger overhodet ikke å varsle om farlig sykdom, understreker legen.

- Men hvis du går med disse symptomene i mer enn to uker, anbefaler vi deg å oppsøke legen.

80 prosent får tilbakefall

Stines historie er dessverre ikke så uvanlig. På grunn av at eggstokkreft har få og diffuse symptomer, oppdages sykdommen ofte sent.

Det som derimot er uvanlig, er Stines alder.

- Eggstokkreft rammer ofte kvinner etter overgangsalderen, altså gjerne de over 60 år.

Det finnes ingen god screeningtest for sykdommen, i motsetning til celleprøven som alle kvinner tar for livmorhalskreft.

Ved mistanke om eggstokkreft, kan man ta blodprøve, ultralyd eller CT.

- Fordi sykdommen oppdages på et sent stadium, er overlevelsesraten etter fem år på ca 50 prosent. Selv om vi kan behandle med cellegift og andre medisiner, er det 80 prosent som får tilbakefall hvis de først har fått sykdommen, sier Zahl Eriksson.

Drømmer om Hollywood og nordlys

Stine går nå på såkalt «livsforlengende behandling». Det vil si at hun mottar behandling som holder sykdommen i sjakk, men så snart hun slutter på den, vil kreften spre seg.

- Jeg spurte på sykehuset hvor lenge jeg man kunne gå på den behandlingen jeg går på nå. Det lengste de hadde sett noen gå på den, var to år.

- Og når begynte du på den?

- Jeg begynte i oktober i fjor.

Hun har tatt legens ord på alvor. Bucketlista er gravd frem, og øverst på den står to ting: Tur til California og reise med Hurtigruta for å se nordlyset.

LES OGSÅ: Ny forskning: God kondisjon kan halvere risikoen for hjerteinfarkt

Men fordi helsetilstanden hennes er såpass dårlig, koster det ekstra mye å fly til USA. Hun må fly business for å få stort nok sete, og må ha med en sykepleier på turen.

Heldigvis har Stine gode venner - som mer enn noe annet ønsker at hun skal få gjennomført bucketlista si. De har startet en innsamlingsaksjon, som så langt har samlet inn solide 159.000 kroner.

Hun hadde ikke så lyst til å be folk om penger. Da venninna Camilla spurte om hun fikk lov til å starte innsamlingsaksjonen, var Stine i tvil.

- Jeg vil ikke tigge etter penger, jeg vet jo at det er mange som sliter mer enn meg økonomisk. Det er helt vilt at vi har samlet inn så mye, jeg skjønner ikke at det er mulig.

Nå forsøker hun å finne en sykepleier som kan bli med.

- Det blir tur uansett, men jeg tør ikke reise så langt som USA uten helsepersonell, så jeg håper vi finner en løsning.

Ser på folk som går forbi

Stine fikk aldri fullført vernepleierutdanningen.

Når hun ser tilbake, er det egentlig mye hun gjerne skulle gjort og sett, men som hun ikke får tid til. Som hun ikke har mulighet til.

- Jeg sitter i vinduet og ser folk gå forbi hver eneste dag. Det ligger en tursti rett ved huset mitt, og jeg skulle så ønske jeg kunne gå meg en tur i skogen. Eller hoppe i bilen og ta meg en tur ned til byen for å drikke kaffe med venner.

Sykdommen har gjort at Stine ser annerledes på livet.

- Mest av alt tenker jeg på all tiden jeg kastet bort på å være så selvbevisst. På å grue meg til ting eller være redd for hva andre tenkte om meg. Jeg skulle ikke brydd meg om det, det er jo ikke viktig, sier Stine.

Klikk på bildet for å forstørre.

SER TILBAKE: - Mest av alt tenker jeg på all tiden jeg kastet bort på å være så selvbevisst, sier Stine. Foto: Privat

Når man vet at livet snart er over, er det lett å se hva man kunne gjort annerledes. Lett å få perspektiv, men vondt å vite at man ikke får gjort noe med det.

32-åringen nøler når hun får spørsmål om å dele noen livsråd, men så kommer det:

- Ikke vær så redd for å gjøre det du har lyst til. Skal du på jobbintervju eller noe annet du gruer deg til, så prøv å tenk at det bare er en jobb. Det verste som skjer er at du får et nei, og et nei er ikke farlig! Og hvis du blir bedt med på ting og tenker at du kanskje ikke orker eller at du kan gjøre det en annen gang, så bare gjør det! Plutselig kan du ikke mer, sier hun, og legger til:

- Og så må du ta masse bilder. Det er godt å ha gode minner.

- Prøver å ikke tenke på det

Tanken om at ting kunne vært annerledes hvis kreften hadde blitt oppdaget tidligere, slår henne naturligvis.

Men Stine er ikke bitter.

- Jeg prøver å ikke tenke på det i det hele tatt. Hvis man går ned den veien, er det fort gjort at det sluker deg helt opp. Og jeg vil ikke at det skal bli resten av livet mitt.

32-åringen prøver i stedet å fylle dagene med ting som gjør henne glad. Være med venner og familie. Unngå filmer og TV-serier hvor noen dør av kreft.

- Og det er vanskeligere enn du tror, sier Stine og ler litt.

Hun har imidlertid én viktig oppfordring:

- Hvis du kjenner på plager og symptomer på at noe er galt, men får beskjed om at alt er som det skal være, så ikke slå deg til ro med det! Jeg skjønte jo egentlig at noe var galt de siste månedene før jeg fikk diagnosen. Vær bevisst på din egen kropp. Når legene ikke helt strekker til, må du selv ta ansvar, råder hun.

- Håpet lever

Vi nærmer oss slutten av intervjuet. Stine er sliten og sliter med å snakke. Ordene stokker seg, og det er vanskelig å fullføre lange resonnementer.

Dagen før fikk hun cellegift, og det kjennes i hele kroppen.

- Cellegiften gjør at jeg blir surrete i hodet og veldig sliten. Beklager, sier hun.

Vi skal snart avslutte, men ikke før hun har svart på det spørsmålet jeg har sittet med gjennom hele intervjuet og gruet meg til å stille.

- Hvordan er det å være 32 år og vente på å dø?

Stine blir helt stille. Så kommer tårene.

- 70 prosent av tida greier jeg å ikke tenke på det, og prøver i stedet å distrahere meg selv og gjøre ting jeg vet gjør meg glad. Men så kommer dødsangsten fordi jeg plutselig skjønner hva som kommer til å skje.

- Men håpet er der?

- Ja. Håpet lever jo. Om at jeg skal klare meg lenge nok til at det kommer en medisin. Eller at det skal skje et mirakel.

Overlege Zahl Eriksson tror mange tenker som Stine - og det er bare positivt.

- Folk reagerer veldig ulikt når de får beskjed om at de ikke har lenge igjen. Noen spør med en gang «hvor lang tid har jeg?», mens andre helst ikke vil vite. Vi må egentlig bare møte pasienten der vedkommende er, sier overlegen, og avslutter:

- Hvis det er snakk om eggstokkreft så forteller jeg pasienten at overlevelsesraten etter fem år er på 50 prosent. Men så minner jeg om at dette bare er statistikk, og at pasienten bør forsøke å bli den delen av statistikken som trekker oppover. Det kommer ny forskning og skjer lovende ting på feltet, så vi oppmuntrer pasienten til å gjøre det beste ut av situasjonen de er i.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.