Gå til sidens hovedinnhold

«Stopp skuta nå!»

- Tro meg, i det øyeblikket du innser at du er på vei mot brygga i alt for stor fart, lønner det seg å bruke utestemmen med en gang.

Jeg hadde aldri trodd jeg noen gang skulle stille spørsmålstegn ved individuell frihet i et demokrati.

Men i møte med et virus som verken bryr seg menneskerettigheter, folkevilje, empati, moral eller de nye fylkesgrensene har jeg den siste uken bare ønsket meg én ting; at noen ansvarlig voksne fikk ut fingeren og fortalte meg hva jeg nå skal gjøre.

I går skjedde det endelig, men hvorfor tok det så lang tid? Jeg tror jeg har et slags svar. Hør på dette:

For mange år siden hadde jeg og familien min leid oss en seilbåt. Det var en stor og kostbar båt, litt for stor og kostbar for oss kanskje, men det var jappetid, sol og sommer, og når alle andre idioter lot til å kunne føre slike farkoster, ja, så kunne vel vi også.

Så er det en kveld vi ankommer Tvedestrand. Jeg registrerer at det sitter noen gamle sjøulker på brygga. Kjennere av seilingens edle kunst, tenker jeg, og foreslår at vi skal legge til uten å bruke motoren. Som tenkt så gjort, og i flau bris glir den stolte skuta vår med det drillede mannskapet stille og majestetisk inn mot brygga med både storseil og fokk oppe.

Tvedestrand, here we comes!

LES OGSÅ: Illevarslende funn i ny korona-studie

Men akkurat da kommer det et vindkast skipperen ikke har tatt høyde for. Båten skyter fart, brygga kommer veldig nær veldig fort, og jeg skjønner at noe må gjøres før katastrofen er et faktum. Men i stedet for å kommandere min kone til å fire fokken og gjøre klar båtshaken, vil jeg vite om hun har noen forslag til hva vi skal gjøre.

Jeg orker simpelthen ikke å ta ansvaret for dette helt alene. Herregud, jeg er da et moderne menneske, ingen autoritær familietyrann, og når alle andre problemer kan løses med en herredømmefri dialog, ja, så må det vel kunne gå an nå også. Jeg vil jo at Tvedestrandspublikummet skal forstå at vi er en moderne, likestilt familie, der vi ser hverandre, lytter til hverandre og tar hensyn til hverandres innerste ønsker, følelser og behov.

Det gikk som det måtte gå. Publikum fikk et underholdende live-drama, som på femten sekunder bygde seg opp fra rolig dialog til høylytt kjefting og videre til paniske brøl, før finale satte inn med ett stykk leiebåt som braste inn i steinbrygga så det knaste i glassfiber og krom til akkompagnementet av latterbrøl og klappsalver fra de fremmøtte på brygga.

LES OGSÅ ELIN ØRJASÆTER: Takk Gud for korona

Tenk om jeg der og da hadde kunnet overlate roret til en som virkelig hadde trening i det å bestemme på andres vegne! For eksempel Kinas mektige diktator, Xi Jinping. Med han som skipper hadde vi sikkert unngått kollisjonen. Men til hvilken pris?

Tja, hvis Mr. Jinping bare hadde kunnet redde skipet og sitt eget image, ville han sikkert ikke ha nølt med å bruke mannskapet som fendere. Og så ville han naturligvis ha brukt brygge-suksessen til å forlange kadaverdisiplin av oss også når vi pløyde bølgene i lett solgangsbris og alt var fryd og gammen ombord, eller når båten lå trygt fortøyd til brygga.

Kort sagt, verken han eller jeg burde ha stått til rors denne sommerkvelden i Tvedestrand for tjuefem år siden.

LES OGSÅ: Remdisivir er den eneste medisinen vi tror kan ha reell effekt

Hva så med Koronavåren 2020? Hvem er best egnet til å gi meg ordre om hva jeg skal gjøre nå? Jo, ganske enkelt noen jeg kan ha tillit til, ikke fordi de truer meg eller fordi de tar populære avgjørelser og er flinke til å lytte, men rett og slett fordi jeg stoler på at de vet hva de driver med og at de er konsekvente når de gir meg en ordre.

Der er ikke lett i en tid der vi har vennet oss til å bruke vår egen avmakt som et pressmiddel, og der kampen om offerstatus har blitt så viktig.

Men tro meg, i det øyeblikket du innser at du er på vei mot brygga i alt for stor fart, lønner det seg å bruke utestemmen med en gang selv om det føles aldri så ubehagelig.

Kommentarer til denne saken