(SIDE2): «Nettene en storbarnsmor er våken, er så lange og fylte av redsel at det siste du uroer deg for er om du selv får for lite søvn» skrev Guro Hoftun Gjestad i kommentaren «Kjære storbarnsforeldre» i 2014.

- Mange foreldre i dag følger opp barna tett, det gjør ikke løsrivelsen mindre smertefull, sier Guro Hoftun Gjestad til Nettavisen.

Selv om forskning viser at båndene mellom ungdom og foreldre er blitt ytterligere forsterket de senere årene, er det mange foreldre som ikke kjenner seg igjen i den hverdagen de unge lever i dag.

Journalisten og trebarnsmoren skapte et enormt engasjement med sin kommentar «Kjære storbarnsforeldre» i VG i 2014.

Innlegget starter slik:

«Jeg skriver denne teksten klokken fem om natten. Endelig sovnet barnet trygt i sengen sin etter nok en våkenatt. Men mor er våken. Mor har vært våken i 18 år»

Målet var å sette fokus på den viktige, vanskelige og offentlige samtalen om storbarnsforeldre.

Det klarte hun med glans og kommentaren engasjerte foreldre stort. I tillegg til å skrive bok om det, holder hun også foredrag om temaet. I foredraget forteller hun om de mange møtene med ungdommer og foreldre hun hadde i forbindelse med bokprosjektet, men også hvilken reise hun selv var gjennom med eldstejenta (nå 20 år).

- Det har skjedd mye, den offentlige samtalen er åpnet om de store barna, men fortsatt er mange forunderlig tause om det å ha foreldreansvar for barn i den eksplosive forandringstiden mellom barn og voksen, sier Gjestad.

Jeg tenkte at hun burde gå på fest eller at hun burde ha med flere venner hjem

Selv opplevde hun det å være forelder til en ungdom på vei til å frigjøre seg, som tøft, selv om hun vet at mange har mye større utfordringer enn det hun selv sto overfor.

- Det å skulle slippe opp, men samtidig holde igjen er veldig vanskelig syns jeg.

- Bekymret for det sosiale

Gjestad har tre døtre som i dag er 10, 17 og 20 år.

Eldstejenta var mye hjemme de første ungdomsårene. Hun satt alene på rommet sitt og chattet med venner på nett.

Gjestad forteller at datteren også hadde andre venner, men at hun ikke prioriterte dem. Det var enklere med nettvennene.

- Hun møtte folk fra hele verden, som hun hadde felles interesser med, men som hun aldri traff. Jeg var bekymret for at hun ikke kom seg mer ut og var sammen med venner – ute i virkeligheten, sier Gjestad.

Hun var bekymret for det sosiale.

- Jeg tenkte at hun burde gå på fest eller at hun burde ha med flere venner hjem. Jeg visste heller ikke så mye om det hun drev med hver ettermiddag og kveld og ville heller ikke være for nysgjerrig eller invaderende, sier hun.

Mor var redd hun var ensom, mens datteren følte det annerledes.

- Hun var bare sosial på en annen måte. Hun hadde mange venner på nett med samme interesser, som hun snakket med daglig, og som hun faktisk fortsatt har kontakt med.

Gikk i den klassiske voksenfella

Gjestad følte selv at hun ikke hang med lenger, at hun gikk i den klassiske fella der voksne ikke forstår de unge.

- Jeg er oppvokst på et lite sted og var ute med venner hele tiden i min ungdomstid. Men det har jeg skjønt: Vi voksne må ikke sammenligne, det er en helt annen tid nå. Venner er fortsatt viktig, men de har andre og flere arenaer å møtes på.

Seniorrådgiver i Ung.no og helsesøster ved Helsestasjonen for ungdom og studenter i Ås, Anne Holter Bentzrød kan fortelle at bekymrede ungdomsforeldre er noe hun kjenner til.

- Noen kan være bekymret for det sosiale, noen føler at de ikke klarer å følge med eller det kan være andre utfordringer. Å gi foreldreveiledning er noe vi som helsesøstre ofte gjør. Vi prater gjerne med foreldrene sammen med ungdommene, sier hun.

Noen av utfordringene som går igjen er nettopp dette med at foreldre ikke helt kjenner igjen sin egen ungdomstid og at de er bekymret for at barna er for mye inne eller ikke treffer venner ute i den virkelige verden.

- Jeg tror mange unge ikke føler anerkjennelse for den måten de er sosiale på. At de føler et press fra foreldre på at de må være sosiale på den måten foreldrene var sosiale på. Ved å gå mer ut istedenfor å være sosiale på nett.

- Hvordan bør man gå fram som foreldre?

- Vær undrende og nysgjerrig. Still spørsmål og utforsk deres verden. Anerkjenn deres sosiale liv som en positiv interesse i stedet for å kritisere eller vise bekymring. Jeg tror mange foreldre vil få positive a-ha opplevelser. Og egentlig er det bare arenaen som har flyttet seg, så de samme spørsmålene funker fortsatt, mener hun.

Og legger til:

- Før forsvant kanskje ungdommene inn på rommet sitt med fasttelefonen noen timer for å snakke i telefonen, mens nå chatter de på nett i diverse fora. Jeg tror man som foreldre kan stille mange av de samme spørsmålene i dag. Dessuten er det forskjell på å være invaderende og stille noen spørsmål, sier hun.

- Hårfin balanse

Da datteren til Guro Hoftun Gjestad først begynte å gå mer ut, ventet andre bekymringer igjen.

- Jeg lå mye våken og tekstet med henne, for jeg ville gjerne ha kontroll og forsikre meg om at hun kom seg trygt hjem. Samtidig var jeg redd hun skulle føle seg overvåket. Men jeg håper og tror at hun satte pris på at jeg var der for henne. Jeg er sikker på at ungdom liker å vite at de har en trygg havn å komme til, uansett forfatning. Å se mor eller far i øynene etter en fest, er en god ting. En sosionom jeg snakket med sa det så godt: «De unge må selv få innta cockpit, mens foreldrene må ta plass i kontrolltårnet.»

- Det er en hårfin balanse, å både følge med på dem, og våge å gi dem frihet.

Tabu og skam

- I lunsjen snakker småbarnsforeldrene ofte om hvor lite de har sovet, men jeg har lagt merke til at foreldrene til de eldre barna ikke sier så mye om sine våkenetter.

Gjestad mener det er mye tabu og skam rundt utfordringene mange ungdomsforeldre har i dag.

- Det er vanskelig å finne en riktig måte å snakke om de store barna til andre, for vi skal ikke utlevere dem. Derfor var jeg i tvil om jeg kunne skrive kommentaren, og jeg kunne aldri ha gjort det uten at døtrene mine var med på det.

Da den fikk så god respons, føltes det godt.

- Kraften i tilbakemeldingene føltes utrolig godt. Det betydde så mye at jeg ikke var alene, jeg tror mange trengte å kjenne på det, sier Gjestad.

Helsesøster Anne Holter Bentzrød mener det er fint med større åpenhet rundt utfordringer knyttet til ungdomsfasen.

- Jeg tror også mange er åpne, men det er klart det alltid er vanskelig når man føler at man kommer til kort. Mer bekymret er jeg for de foreldrene som lar barna være en del av fasaden til familien. Som ser det som viktig at barna presterer på vegne av hele familien. Da kan det også være veldig vanskelig å si åpent at man «ikke fikk det til».

«Når ikke engang Google har svar!»

Hoftun Gjestad er opptatt av flere lavterskeltilbud for både foreldre og barn i denne fasen.

- Når barna er små, er det et apparat rundt av folk som skal, vil og må gi foreldre råd: Helsestasjonen, barnehage, skole. Når barna blir eldre, må hjelpen søkes. Mange famler og vet ikke hvem de kan henvende seg til. En mor jeg snakket med, som kalte sønnen sin «rebellen» sa: «Når ikke engang google har svar!» Og slik tror jeg mange føler det. Om man har et barn som sliter, kan BUP og barnevern virke skremmende for mange. Jeg tror det er viktig at de store barna møter trygge, voksne på skolen som ikke først og fremst er der for å teste og vurdere dem.

En mor Gjestad snakket med i forbindelse med boken , fortalte at datteren syntes det var vanskelig å involvere psykiatrien da hverdagen ble for vanskelig.

- Det den 17 år gamle jenta ønsket, var en helsesøster som var tilgjengelig. Men helsesøster var på skolen hennes bare én dag i uken, og da fungerer det ikke som et lavterskeltilbud, slik tjenesten er ment å være.

- Tilbudene fins!

- Det fins mange gode lavterskeltilbud fra det offentlige nå, mener Holter Bentzrød.

- Men jeg tror at mange ikke vet om at de eksisterer.

Hun sikter til ulike steder foreldre kan ta kontakt for å få veiledning i foreldrerollen, som ulike lavterskelteam, familieteam, tverrfaglig team i tillegg til helsestasjon, skolehelsesøster og helsesøster for ungdom.

Portalen Foreldrehverdag, som er utviklet av Bufdir kan også være til hjelp for mange, mener hun.

- Familievernkontor og barnevern lokalt kan også kontaktes for å få råd i utfordringer i foreldrerollen og bekymring. Det å ta kontakt med lærer, sosiallærer eller rådgiver på skolen for å jobbe sammen, kan også være lurt, mener hun.

«Gapet» kommer på videregående

Det mange foreldre ofte ønsker tilbakemeldinger på, er gjerne hvordan barnet klarer seg sosialt i ulike settinger. I småbarnsfasen får man gjerne tilbakemeldinger via barnehage eller skole, men så kommer, det Gjestad beskriver som «gapet», når barna begynner på videregående skole.

- Barnet ditt får nye venner som du ikke kjenner, du vet ikke lenger hvem foreldrene er, og ofte handler tilbakemeldingene fra lærerne om de faglige resultatene og ikke så mye om hvordan barnet har det sosialt på skolen. Men de aller fleste foreldre er jo fortsatt opptatt av hvordan barnet har det på skolen.

En studie av ungdommer i videregående skole i Sør-Trøndelag konkluderer med at det sosiale miljøet er en svært viktig faktor i forhold til elevenes opplevelse av skolen.

I konklusjonen av studien, utarbeidet av Per Egil Mjaavatn og Per Frostad fra Pedagogisk institutt, NTNU heter det blant annet:

«For de unge er det en nær sammenheng mellom det emosjonelle, det sosiale og det faglige. Elever som føler seg sett og støttet av læreren sin, vil få positive forventninger til skolen og bli mer motivert til å jobbe med skolefagene. Dette er et område skoleledelse og lærere må ta langt mer alvorlig enn mange synes å gjøre i dag.».

- Mange vil ikke utlevere ungdommene sine

For foreldre kan det ofte være et dilemma å være åpen om problemene eller utfordringene med ungdommer, mener Gjestad.

- Nesten alle foreldrene jeg snakket med sa: «Jeg kan ikke forstå hva vi gjorde feil …» Mange foreldre kjenner på skam og skyldfølelse om barnet vokser opp til å bli en engstelig, ensom, utagerende, utslitt, eller deprimert ungdom.

- Kanskje har du en jente som ikke spiser?

Gjestad mener også at mange foreldre til ungdom kjenner på skam når de møter utfordringer som kan være vanskelige å takle.

- Å snakke om treåringen, som er i trassalder er naturlig, men å snakke om en 17-åring i trass er skambelagt. Og utfordringene kan være mange. Kanskje har du en jente som ikke spiser, en gutt som trener for hardt eller som er ensom? En ungdom som presser seg for mye eller en som har gitt opp eller begynt med rus?

- Ungdom trenger frihet, men også trygghet

Som voksne mener Gjestad at vi må prøve å utvide forståelsen av hva som er normalt, for som tenåringsforeldre er det mange ting å leve opp til.

- Ungdom trenger frihet, men også støtte og trygghet, så det gjelder å ha begge bryterne på samtidig. Det har ikke vært like lett bestandig, innrømmer hun.