Det er et generasjonsskifte på gang i det russiske luftvåpenet. Eller, i hvert fall et forsøk på et.
Det var i mars 2018 ryktene begynte å svirre om at flere Sukhoi Su-57-fly var observert over Syria som ledd i Russlands krigføring i landet.
Su-57 er ment til å erstatte det russiske luftforsvarets nåværende jagerfly, MiG-29 og Su-27, som begge kom i tjeneste i første halvdel av 80-tallet.
Sammenlignet med forgjengerne skal flyet være kjappere, dødeligere og – kanskje viktigst – nær usynlig.
Likevel ble den tidlige utplasseringen til Syria betegnet som en risikabel øvelse, med amerikanske F-22-fly svirrende rundt i nabolaget mens opprørsgrupper på lavbudsjett angrep russiske baser med artilleriskyts og eksplosiver festet til droner.
Som Popular Mechanics påpekte:
– Det å tape et av verdens mest avanserte kampfly på grunn av en artillerigranat til tusen dollar ville vært veldig flaut for Moskva.
Snart ett år senere er flyene like hele, men i starten av 2019 er det store spørsmålet om det noen gang vil bli produsert flere av dem.
Gjennom hele 2018 dreide historien om Su-57 seg om uvisshet, enten det gjaldt flyets egenskaper, utviklingskostnader eller hvilke som i det hele tatt ville ønske å kjøpe det.
Og det inkluderer russerne selv, som bygget et dusin prototyper for så å møte veggen i form av økonomisk trøbbel og dalende interesse.
I november stelte riktignok Kreml i stand en fotovennlig flyoppvisning, men på tampen av året oppsummerte National Interest-skribent David Axe likevel situasjonen slik:
«En snasen fotoseanse kan ikke snu en økonomisk bølgedal, ei heller kan den trylle frem hundrevis av nye stealth-fly. Kanskje Russlands Su-57 er en stjerne i media, men den er i ferd med å få null betydning for Moskvas militærstrategi.»
Overfor Nettavisen karakteriserer kommunikasjonsdirektør Endre Lunde i luftfart- og forsvarsfirmaet Nammo Su-57 som en prototype.
- Russland skal slite med å industrialisere et så avansert fly. Det kan ende opp med å aldri bli et praktisk våpen. Jeg tror Su-57 først og fremst er en forskningsplattform nå, uttalte Lunde.
Forsinket motor
Ett ankepunkt for kritikerne har vært motoren i testflyene, som har tilhørt forrige generasjon jagerfly. I desember 2017 gjennomførte imidlertid russerne, ifølge The Aviationist, den første vellykkede testflyvningen med flyets nye motor, Izdeliye 30.
I august ble det også offisielt bekreftet via The Economic Times at denne vil la Su-57 fly kjappere enn lydens hastighet, uten å måtte benytte såkalt afterburner - en funksjon som brenner mye drivstoff og gjør flyet mer synlig på radar.
Siden målsetningen for et slikt fly gjerne er å kunne fyre av rakettene sine og snu før fienden i det hele tatt har registrert det på radar, kommer dette godt med. Tidshorisonten for når motoren kan benyttes er imidlertid uviss, og skal ifølge The Diplomat være en viktig årsak til at serieproduksjon av flyet tidligst kan starte i 2020.
Om prosjektet først kommer av bakken, kan det bli en temmelig dødelig pakke.
Ifølge Military Factory skal flyet kunne bære så mye som seks interne og seks eksterne raketter. Så langt er det bekreftet at at det støtter sjømålsmissilen AS-20 «Kayak», luft-til-bakke-missilen AA-12 «Adder», antiradarmissilen AS-11 «Kilter» og Kh-38ME luft-til-bakke-missilen.
Utrustningen inkluderer også to 30mm-kanoner av typen GSh-301, og det ventes at Su-57 etter hvert vil kunne lastes med spesialtilpassede missiler i løpet av det neste tiåret.
Samtidig melder The Aviationist at flyet kan være designer for å kunne jobbe i tandem med Russlands nye ubemannede dronefly Hunter - noe som riktignok er spekulasjoner basert på et bilde malt på haleroret til et av Su-57-flyene.
USA mistet topphemmelig fly. Nå bygger Russland denne
Stealth-teknologi
Den store nyheten med Su-57 har likevel vært at dette er det første russiske jagerflyet som benytter stealthteknologi for å være usynlig på fiendens radar.
Flyet bygges i materialer som absorberer radarsignaler i stedet for å reflektere dem, og er samtidig utrustet med en rekke sensorer som på ulikt vis skal kunne oppdage og spore både fiendtlige fly, radarer og landbaserte mål på lang avstand.
Flyet skal være et direkte tilsvar til amerikanske F-22, som har vært i tjeneste i 13 år og per 2009 kostet 150 millioner dollar per stykk - tre ganger så mye som Su-57.
Prisforskjellen speiles i radarsynligheten.
Ifølge australske News antas det at F-22 bare har noen få millimeter som kan reflektere radar. For Su-57 skal dette området være målt i centimeter i stedet – en vesentlig forskjell.
Dette kan dreie seg om et kompromiss. Fordi flyet må bevege seg kjapt over lange avstander og bære en stor våpenlast, må det være større.
Imidlertid skriver nettstedet at Su-57 ifølge militæranalytikere er optimalisert til å være nær usynlig fra fronten, så man ikke ser det komme.
Når det snur stussen for å returnere fra angrep er det imidlertid mer synlig. Sammen med den forsinkede motoren ser spørsmålet om synlighet ut til å kunne legge en alvorlig demper på flyets framtidsutsikter - spesielt med tanke på eksport.
India-avtale slo sprekker
Opprinnelig lå India an til å bli en storkunde - de var en viktig nøkkel i finansieringen av det kostbare flyet - men utover 2018 begynte samarbeidet å slå sprekker.
Der den opprinnelige planen skal ha vært å kjøpe 108 fly, later indiske myndigheter til å ha fått kalde føtter basert på det de ser som manglende framdrift i prosjektet.
Ifølge Business Insider har India i stedet begynt å snuse på F-35, amerikanernes femtegenerasjons jagerfly som ligger i underkant av 100 millioner dollar per stykk.
Om India liker denne modellen bedre, kan de ende opp med å bruke en stor jafs av forsvarsbudsjettet sitt på 126 eksemplarer.
Det Lockheed Martin-produserte flyet, som også er det norske forsvarets nye kampfly, har etter mye kritikk og budsjettoverskridelser (F-16-designer Pierre Sprey har kalt det et drittfly) nå begynt å høste gode skussmål.
F-35 har blitt kalt «kongen i lufta» av den norske jagerpiloten Morten Hanche, og hadde en god oppvisning under flyshowet i Paris sommeren 2017, hvor flyet demonstrerte at det er adskillig mer manøvrerbart enn kritikerne har hevdet.
For Su-57 betyr oppsvingen for F-35 og en potensiell indisk exit at prosjektet nå er i pengenød og må se seg om etter nye finansieringskilder.
Det å sende Su-57-prototyper til Syria før de er ferdig utviklet var en måte å demonstrere flyenes egenskaper for potensielle kunder, til tross for at det ikke hadde noen reelle motstandere i luften der.
Spørsmålet nå er hvem flyet vil imponere i sin nåværende tilstand.
Etter Syria kaller russerne nå flyene «stridstestet», og Asia Times rapporterer om interesse fra både Sør-Korea, Vietnam, Brasil, Tyrkia og Kina.
Sistnevnte utvikler sitt eget fly, Chengdu J-20, men en av landets mest høytstående flydesignere sier likevel at flyets oppfinnsomme aerodynamiske design er en kilde til inspirasjon.
Den rosen står i skarp kontrast til amerikanerne.
Sammenligner med Honda Civic
– Dette er fattigmannsutgaven av et smugfly, sier militærekspert Michael Kofman ved tenketanken CNA i et intervju med Business Insider.
Kofman legger stor vekt på at selv om flyet riktignok er mer usynlig enn forrige generasjon kampfly, matcher det likevel ikke F-22 eller F-35 på dette punktet.
Samtidig er han også opptatt av at flyene fortsatt ikke har kunnet ta i bruk Izdeliye 30. For Kofman foregår konkurransen derfor en divisjon lenger ned, blant land som ikke har tilgang på F-35 og må velge mellom Su-57 og kinesernes J-20-fly.
Her mener han russernes variant har klare fordeler, men av avfeier samtidig russernes markedsføring av Su-57 som en konkurrent til F-35 med følgende kommentar:
– Jeg er sikker på at det finnes en eller annen fyr der ute som tror at hans Honda Civic er bedre enn BMW-en min.
Umulig å spå
Selv om målet vanligvis er å kunne angripe i skjul og på avstand, er et viktig spørsmål også hvordan Su-57 ville håndtert en direkte trefning i lufta med et annet jagerfly.
Flyet skal være særdeles manøvrerbart, men burde ikke en F-35 til dobbelt så mye penger garantere amerikansk seier?
Tidligere US Air Force-flyver Tom Farrier er aktiv på spørretjenesten Quora, og er en av dem som har fundert over akkurat det spørsmålet.
I en lengre post (som er verdt å lese i sin helhet) forklarer han hvorfor utfallet av en luftkamp mellom de to modellene vil være umulig å spå.
Farrier tegner opp et scenario hvor et av flyene klarer å krysse fiendens linjer og slippe bombene sine, for så å måtte kjempe seg ut.
Angriperen ville på dette tidspunktet vært lettet for lasten sin og kunne i teorien være bedre rustet til å vinne en nærkamp – som til syvende og sist ville bero på pilotenes evne til å bedømme det andre flyets styrker og svakheter.
Og selv om Su-57 skulle være underlegen i kvalitet, kan det ifølge Farrier vinne på kvantitet:
– Det «beste» flyet kan vise seg å være det som gir mest for pengene med tanke på kostnad per fly, hvor enkelt det er å vedlikeholde, hvor lett det er å lære seg og hvor mye det koster å operere, skriver Farrier.
– Et stort antall fly som ikke er helt perfekte kan være nok til å beseire en håndfull særdeles effektive men drepende kompliserte og kostbare motstandere.
