Jeg skal faktisk innrømme at jeg har sagt det selv. Mer enn en gang - før jeg ble gravid selv.

Det jeg også har sagt (eller tenkt og sett for meg i hvert fall) er at jeg kom til å bli en av de kvinnene som er fresh, frisk og ikke minst glødende hele graviditeten.

Jeg kan love dere at jeg er alt annet enn glødende pr. dags dato. I de første 3 månedene tviholdt jeg på at alle sa «det blir bedre etter 3 måneder, svusj så har du MASSE energi!»

Vel, jeg er over de 3 månedene og har ikke sett stort til den energien jeg ble lovet. Og vet dere hva noe av det mest irriterende er? At man tilsynelatende ikke har lov til påpeke at det å gro et menneske er en helvetes stor jobb som krever sin kvinne. I hvert fall for min del.

Klager man, så må det liksom følges opp med «jeg er veldig glad altså» eller «premien er verdt alt!» Og ja - jeg er veldig glad. Jeg tviler heller ikke på at premien er verdt det.

Med det sagt så må det for saktens skyld være lov å klage over svimlende kvalmetokter, som så fort de avtok ble erstattet av forstoppelsen fra helvete. Jeg har aldri i mitt liv lengtet så voldsomt etter å bæsje.

Deretter kom bekkenlåsning, humørsvingninger, de tilbakevendende soppinfeksjonene, massive mengder luft i magen, verking i korsryggen, den urene huden, et eller annet funky eksem-lignende utslett rundt nesa og konstant kløe (på de vilt vonde og hovne) puppene og magen. For ikke å nevne trøttheten! Oh lord, trøttheten! Jeg ante ikke at var menneskelig mulig å være så trøtt!

Legg til at jeg har en hjertetilstand i bunnen som gjør meg enda litt mer andpusten og sliten enn hva mange andre gravide opplever så er vi i mål. Nesten. For hva har kommet de siste ukene? Joda, en hodepine så intens at jeg får synsforstyrrelser, kaster opp av smerte og nå er 50% sykemeldt fra jobben jeg elsker. Og nevnte jeg at jeg er redd jeg begynner å få sure oppstøt i form av små gulp hver gang jeg spiser?

Men syk? Nei det er jeg IKKE. Bare litt gravid.