*Nettavisen* Livsstil.

The Square: Skarp og litt for tydelig satire

Elisabeth Moss har en av rollene i den svenske filmen The Square. Foto: Arthaus

Den svenske Cannes-vinneren er en presis og tydelig satire om det skandinaviske samfunnet, men gir likevel ingen klare svar.

The Square

Sverige 2017

Regi: Ruben Östlund

Med: Claes Bang, Elisabeth Moss, Dominic West

Aldersgrense: 12 år

Klikk på bildet for å forstørre.

 

Med filmer som ”De ufrivillige”, ”Play” og ”Turist” har svenske Ruben Östlund markert seg som en av Europas mest interessante filmskapere – og en slags arvtaker til sin landsmann Roy Andersson (om enn med et langt mer dokumentarisk uttrykk enn i sistnevntes sterkt stiliserte filmer).

Med et tablåbasert og virkelighetsnært filmspråk har Östlund utforsket den svenske folkesjelen med skarpe observasjoner og pinlighetsbasert komikk, hvor sosiale konvensjoner, gruppedynamikk og såkalt politisk korrekthet har vært de fremste skyteskivene.

Studie av den skandinaviske mannen

I ”Turist” benyttet han seg av et noe mer konvensjonelt formspråk, i en lattervekkende og ikke så rent lite presis studie av den moderne, skandinaviske mannen. Både dette temaet og estetikken viderefører Östlund i sin nye film ”The Square” – som stakk av med selveste Gullpalmen på årets filmfestival i Cannes.

Her møter vi Christian (Claes Bang), den danske direktøren for et større samtidsmuseum i Stockholm, som settes ut av balanse i det han blir offer for et snedig lommetyveri. Parallelt med at han tar noen overdrevent drastiske skritt for å få sine frastjålne eiendeler tilbake, jobber museet med å lansere en utstilling kalt ”The Square” – en rute på bakken hvor alle skal være like, og hvor godheten og omtanken skal råde. Og det er neppe uten symbolsk betydning at selve verket aldri får så mye plass i filmen.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Arthaus

Samfunnssatire

”The Square” er Östlunds hittil mest direkte satiriske film. Intensjonen er imidlertid ikke først og fremst å latterliggjøre samtidskunstverdenen i seg selv, men snarere å bruke dette velmenende, men likevel nokså lukkede miljøet som utgangspunkt for en mer generell diskusjon om det skandinaviske samfunnet.

I tråd med dette inkluderer filmens handlingslinjer også folk i den andre enden av det sosiale hierarkiet, deriblant bybildets tiggende romfolk. Men det er like fullt kultursfæren som står i sentrum for filmens mest minneverdige scene, der et stivt middagsselskap utsettes for en kompromissløs kunstperformance som etter hvert blir meget ubehagelig for tilskuerne.

Ingen klare svar

Denne scenen mister riktignok litt av sin slagkraft fordi vi ikke opplever den gjennom hovedkarakteren Christian, og kan dermed også tjene som eksempel på at filmen tidvis er litt ufokusert. Med en spilletid på nærmere to og en halv time prøver Östlund å gape over veldig mye, samtidig som han også kan bli for tydelig i sin satire – noe som gjør det ekstra frustrerende at filmen ikke egentlig har noen klare svar på problemstillingene den tar opp.

Filmskaperen kunne nok også gått en runde til i utviklingen av Elisabeth Moss’ rollefigur, som i litt for stor grad er skildret med et mannlig blikk (uten at jeg blir overbevist om at dette er intensjonen). Særlig oppleves det slik i scenen der hun konfronterer Christian med hans oppførsel etter at de har delt seng en natt, hvor det likevel er den arrogante mannen som får det siste og seirende ordet.

Men ”The Square” er like fullt en fascinerende, tankevekkende og svært underholdende tilstandsrapport fra vår tids Skandinavia, som ikke minst stiller noen betimelige spørsmål om hvilket rom vi har for godhet.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag