Gå til sidens hovedinnhold

Vi løp ut døra og ingen brydde seg

Vi bodde under et fjell. Vi klatret opp fjellsiden og fant en hylle som det gikk an å ligge på. Uangripelig.

Dette er en petit med synspunkter som står for forfatterens regning.

Vi laget fallskjermsoldater. En plastpose klippet til kvadrat. Hyssing i hvert hjørne. En passelig, avlang sten som soldat. Fallskjermhopperen hang i hånden min og ventet på det rette øyeblikket. Jeg kunne kjenne vinden som kom opp fjellsiden og når den var på sitt sterkeste ville jeg slippe taket. Fallskjermen ville først falle, men så stige og stige og kanskje aldri komme ned igjen. Jeg skygget for sola med hånden og kikket opp i himmelen. Jeg fulgte fallskjermen med øynene, mens den ble mindre og mindre, på vei inn i evigheten, på en reise så lang at den fortsatt pågår, nå nesten 50 år senere.

Noen ganger var det farlig. Vi krysset vågen ved å hoppe fra isflak til isflak om våren. Gled du og ble slukt av det svarte vannet ville isflakene lukke seg over deg og ingen makt i verden kunne berge livet ditt. Men jeg kan ikke huske at det var frykt eller bekymringer. Vi løp ut døra hjemme og ingen brydde seg om hva vi gjorde. Vi fikk leve så godt og lenge at jeg fortsatt gjør det, uten noen mistanke om at tragedien kan være rett rundt hjørnet. At det verste kan skje.

Mødrene var hjemme. Fedrene jobbet. Klokken halv fem var det middag. Vi spiste rare ting som benløse fugler eller kålruletter. Lever i fløtesaus. Stekt torskerogn. Blodpudding med sukker på. Brødpudding med rød saus. Sviskekompott med melk. Etter slike måltider sov far middagslur på sofaen og ingen barn fikk være inne. Fra fem til syv. Da ble gata fylt med lek. Vi kunne være 50 unger i lag. Noe av det beste var ”boksen går”. Det foregikk omtrent slik:

Jeg ligger gjemt i det høye gresset som en usynlig indianer. Jeg holder pusten. Det er minst 20 unger som er tatt til fange ved siden av boksen. Kongen går rundt og leter frem stadig nye barn og fanger dem. Jeg er den eneste som nå kan løpe frem og sparke boksen slik at alle slipper fri. Alle som har prøvd seg på et slikt stormløp mot boksen, vet at i dette øyeblikket er du helten god som noen, trolig den aller beste. Ben som trommestikker. Kroppen i ville klyv. Blikket stivt festet på boksen. Et fantastisk spark. Boksen suser vekk. Alle jubler betingelsesløst og det setter seg en eventyrlig god følelse, som kan brukes til utrolig mye, til hva som helst, senere i livet, når du står der og kan trenge til selvtillit.

Jeg vet ikke om barn i Norge fortsatt leker boksen går. Jeg tror ikke det. Jeg tror deres verden er digital fra morgen til kveld. De vinner noe. De taper noe annet. Denne debatten er like gammel som Norge. Om alt var mye bedre før. Til de som hevder det er det bare en ting å si: De kan umulig ha smakt overstekt torskerogn eller vassen brødpudding. Ha en fin søndag.

Kommentarer til denne saken