Gå til sidens hovedinnhold

Vil pasientene som trenger tid, lide samme skjebne som de siste mohikanerne?

Når jeg ser de knappe behandlingstilbudene som finnes for pasienter som er i behov av lange sykehusinnleggelser, er det nesten umulig ikke å få assosiasjoner til folkegrupper eller samfunn som allerede har blitt henvist til historiens skraphaug.

En utdøende stamme

Disse assosiasjonene kan komme de gangene jeg våger å erkjenne at Gaustad sykehus faktisk er en del av et utdøende stammesamfunn, som kalles langtidspsykiatrien.

Restene av denne stammen eksisterer i dag kun som mindre enheter på noen ytterst få, utvalgte plasser, nærmest som minnesmerker om en forgangen storhetstid.

Psykoseenhet 3 på Gaustad sykehus, med sine åtte sengeplasser, er eksempelvis èn av få gjenværende sykehusavdelinger (som ikke tilhører sikkerhetspsykiatrien), hvor pasientene kan tilbys innleggelser som varer i flere måneder.

Det har ikke alltid vært slik

Èn gang for ikke så altfor lenge siden var faktisk langtidspsykiatrien den dominerende stammen innen psykisk helsevern. Over hele landet fantes det psykiatriske sykehus med sengeposter for psykisk syke mennesker, som var i behov av lengre innleggelser.

Dette var på en tid hvor det var stilltiende akseptert at psykiske lidelser kan være tids- og ressurskrevende å behandle. Videre ble det sett på som en del av samfunnskontrakten at Staten skulle legge til rette for at slik behandling kunne finne sted, samt påta seg de påfølgende kostnadene.

Den systematiske nedbyggingen

Gradvis begynte imidlertid våre politikere å betrakte disse utgiftene som unødvendige, økonomiske belastninger, og langtidspsykiatrien begynte stadig mer å få rollen som en bruksvennlig salderingspost i statsbudsjettene.

Sengeplassene innen denne delen av det psykiske helsevernet ble stadig færre, inntil det føltes helt naturlig å legge ned komplette sengeposter, ja, noen ganger faktisk hele sykehus.

Resultatet ser vi i dag, hvor det knapt nok finnes sengeplasser for de pasientene som trenger lang tid for å komme seg på bena igjen.

Mohikanernes skjebne

Var det slik mohikanerne følte det på 1700-tallet, da de så at boplassene deres ved Hudson River gradvis ble overtatt av kolonialister eller andre stammer? Fikk de den gangen høre at de stod i veien for fremskrittet?

Fordi det på den tiden ikke fantes ansvarlige myndigheter som kunne stå opp for dem, og forsvare deres eksistens, endte det med at mohikanerne ble fysisk fordrevet, og etter hvert oppløst som stammesamfunn.

Visse likheter?

Nå vil jeg selvfølgelig aldri påstå at pasienter eller ansatte på en langtids psykosepost kan påberope seg å være verken de sanne, historiske eller de symbolske etterkommerne av de stolte mohikanerne.

Men den skjebnen som er langtidspsykiatrien til del, minner unektelig mye om det tragiske endeliktet til disse nordamerikanske indianerne; det hele fortoner seg stadig mer som en lang dags ferd mot natt.

En helsetjeneste som tilbyr tid

Langtidspsykiatri er vel egentlig et selvforklarende ord satt sammen av tre deler, og handler altså om et psykiatrisk behandlingsopplegg som strekker seg over tid. Begrepet brukes fortrinnsvis om psykiatriske sykehus som tilbyr pasientene mulighet til lengre innleggelser på lukkede avdelinger.

En lang innleggelse betyr i denne sammenhengen alt fra tre måneder til halvannet år, alt avhengig av hvor kompleks pasientens psykiske lidelse er, eller hvilken respons den gir på de ulike behandlingstilbudene.

Tid til å prøve ut

I praksis innebærer et langtidsopphold for en pasient at vedkommende får tilstrekkelig med tid til å prøve ut, og nyttiggjøre seg behandlingen.

For behandlerapparatet betyr et langt sykehusopphold at man får anledning til å justere kursen underveis i behandlingsforløpet, dersom tilfriskningen uteblir. Det blir også mulig å planlegge et forsvarlig botilbud etter utskrivelse.

Tverrfaglig behandling

Når jeg skriver behandlerapparat, så mener jeg et tverrfaglig behandlingsteam, som kan være ganske så omfattende. Med fare for å utelate noen drister jeg meg likevel til å nevne følgende yrkesgrupper, som kan være del av et slikt behandlerapparat:

Leger, sykepleiere, psykologer, vernepleiere, sosionomer, fysioterapeuter, hjelpepleiere, ergoterapeuter, musikkterapeuter, danseterapeuter, prester. I tillegg kommer det yrkesgrupper som har sin virksomhet utenfor den psykiatriske avdelingen, slik som ansatte i treningskjøkken, trykkeri, eller transporttjeneste.

Det er altså mange profesjoner involvert i behandlingen og rehabiliteringen av de personene, som blir pasienter på en langtidsavdeling.

Sammensatte problemstillinger

De aller fleste av disse pasientene har psykoselidelser innen schizofreni-spekteret, men det innkommer også noen med maniske episoder, som ikke har latt seg ferdigbehandle på akuttpsykiatrisk avdeling.

Mange av pasientene har et samtidig rusproblem, som kan komplisere såvel sykdomsbilde som behandlingsprosess i betydelig grad.

Målsettingen

Målsettingen for oppholdet på en langtids sengepost er todelt; den psykiske sykdommen skal behandles, og realistiske planer for livet etter utskrivelse må legges og gjennomføres.

Utfordringer

En kronisk psykoselidelse som i lange perioder har fått utfolde seg fritt, fordi medisineringen har blitt forsømt, kan etter hvert bli tilnærmet behandlingsresistent. Dette er noe som kan skje etter gjentatte forverrelser; de antipsykotiske legemidlene slutter å virke, og det blir stadig vanskeligere å nå opp til "gammelt" funksjonsnivå.

Hvis det er point of no return som har inntruffet, vil pasienten måtte skrives ut med aktive psykosesymptomer.

Vedkommende defineres følgelig som utskrivningsklar, ikke fordi han anses som ferdigbehandlet, men fordi det anses som nyttesløst å håpe på noen ytterligere bedring av sykdomsbildet.

Store hjelpebehov

Det sier seg selv at en person som skrives ut fra lukket avdeling med betydelige, psykotiske restsymptomer, vil få store problemer med å skulle klare seg på egen hånd i en ordinær, kommunal bolig.

Denne pasienten vil således være i behov av en døgnbemannet bolig, som i uoverskuelig fremtid blir en meget stor utgiftspost for kommunen eller bydelen.

Langtidspsykiatrien leverer!

Men det er heldigvis et faktum at de fleste pasientene som er så heldige å få plass på en langtids, psykiatrisk sengepost, oppnår en betydelig bedring av sin psykiske helsetilstand. De kan derfor skrives ut til enten en allerede eksisterende bolig, eller en kommunal bolig, med oppfølging fra FACT, DPS og fastlege.

Den viktigste grunnen til at de får denne muligheten, er at de har fått sykehusbehandling over tid. Uten dette tilbudet ville de måttet fortsette som svingdørspasienter i akuttpsykiatrien.

Et mindre lystig alternativ

De ville fortsatt å gå umedisinert i perioder. De ville fortsatt med sitt selvdestruktive rusmisbruk. De ville rasert sin privatøkonomi, og blitt kastet ut fra nok en leilighet. Ja, de ville kort og godt fått anledning til å gå til grunne. Fordi "alle" hadde gitt dem opp.

Dette blir selvfølgelig ikke sagt høyt, men ikke sjelden vil instansene som kjenner pasienten, være enige om at i dette tilfellet kommer vi ingen vei. Vi har forsøkt alt, men ingenting nytter!

Virkelig? Har du forsøkt alt, sier du? Vel, nå har du ikke forsøkt langtidspsykiatrien, da.

Finnes det en langtidspsykiatri, da?

Og grunnen til at du ikke har gått for et slikt tilbud, handler på ingen måtte om glemsomhet eller vrang vilje. Nei, grunnen er ganske enkelt den at det aller meste av langtidspsykiatrien per i dag er nedlagt.

Som jeg tidligere i denne artikkelen har gjort rede for, finnes det nesten ingen sengeplasser for pasientene som trenger tid. Enten er disse plassene nedlagt, eller de er omgjort til såkalte hybridposter.

De terapi-fiendtlige hybridpostene

Med hybridposter menes sengeposter hvor man blander akuttpsykiatriske pasienter med de pasientene som er i behov av lange sykehusopphold.

Man må ikke være veldig bevandret i psykiatriens verden for å forstå at en slik ordning først og fremst går ut over langtidspasientenes ve og vel.

Støy og utageringer

Pasientene som i utgangspunktet sliter med komplekse og til dels behandlingsresistente sykdommer, forventes altså å oppnå bedring i en overfylt sengepost preget av stadige akuttinnleggelser, fysiske utageringer, skrik og uro.

Er det virkelig noen som tror at det er mulig å tilfriskne fra en psykisk lidelse under slike forhold? (Er du en av dem som tenker slik, synes jeg du bør forsøke å realitetsorientere deg så fort som mulig.)

Det handler om å trekke vinnerloddet

I virkelighetens verden er det altså meget få pasienter som får tilbud om plass på de få resterende langtidsavdelingene som ennå finnes i Norge. Dessverre handler det ikke sjelden om flaks og tilfeldigheter hvem det er som får disse plassene.

En sengepost med åtte plasser kan kanskje hjelpe et sted mellom 25 og 40 pasienter i løpet av et år. Disse pasientene trekker på mange måter vinnerloddet; de får den hjelpen de er i behov av.

Erfaringsmessig er resultatene gode, selv om de terapeutiske prosessene kan være temmelig tidkrevende.

Hva gjør man når alt legges ned?

Terapien som gis på disse avdelingene, virker i de aller fleste av tilfellene. Det blir derfor feil å hevde at ingenting nytter, før man har gitt langtidspsykiatrien en sjanse. Men hva gjør man når det knapt nok finnes slike behandlingstilbud igjen?

Så lenge de ansvarlige myndigheter ikke ser verdien i en velfungerende langtidspsykiatri, er jeg redd fremtiden for de sykeste pasientene ser temmelig dyster ut.

Sannsynligvis er det bare et tidsspørsmål før også "de siste mohikanerne" i norsk psykiatri forsvinner ut av historien.

Kommentarer til denne saken