Tor Hammerø

Willie Nelson: «My Way»

Plateanmeldelse

Willie Nelson hyller Frank Sinatra på best mulig vis.

Willie Nelson hyller Frank Sinatra på best mulig vis.

Willie Nelson er så avgjort en av countrymusikkens aller største personligheter. Her benytter han anledninga til å hylle en av sine store helter: Frank Sinatra.

Willie Nelson (85) har i mange tiår vært en av countrymusikkens ledestjerner. De seinere åra har han også fortalt oss at han har en mye bredere musikktilnærming. Han har blant andre samarbeida med Wynton Marsalis og han har laga et flott album med Gershwin-sanger. Nå er det altså Ol´ Blue Eyes - Frank Sinatra - og hans skatt som blir løfta frem på Nelsons umiskjennelige vis.

Det er ingen bombe at Nelson, som til tross for voksen alder fortsatt holder skyhøy klasse, har et sterkt forhold til den amerikanske sangskatten - nesten uansett sjanger.

Dette blir altså ytterligere bekrefta gjennom denne Sinatra-hyllesten der pianist Matt Rollings tar seg av de stilsikre arrangementene. Når så reisefølget består av Jay Bellerose på trommer, Paul Franklin på steelgitar, Dean Parks på gitar, David Piltch på bass og Steinar Raknes-kameraten Mickey Raphael på munnspill samt et tilnærma storband og diskrete strykere på toppen av det hele, så skal det ikke all verdens fantasi til for å skjønne at dette er akkurat slik det skal være.

De elleve låtene er alle av den kjente sorten som «Fly Me to the Moon», «One for My Baby», «It Was a Very Good Year», «Night and Day» og «My Way» samt «What Is This Thing Called Love» i en herlig duett med Norah Jones.

Nelson har sjølsagt med seg Trigger også og sjøl om det ikke kommer en eneste overraskelse underveis, så er dette en hyllest fra en gigant til en annen som vil bli stående - lenge.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Willie Nelson My Way Legacy Recordings/Sony Music

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.