Ludacris
«Battle of the Sexes»
(Def Jam/Universal)

At Ludacris’ syvende album er hans svakeste betyr ikke at dette er krise. Den Atlanta-baserte Chicago-godgutten som startet som radiomann er en av de mest underholdende, relevante rapperne, med en solid stemme og artikulert og til tider oppfinnsom stil.

Dog som oftest fjollete, noe han ville gjøre noe med i 2008 via mer seriøse «Theater of the Mind», som innholdsmessig ble stor, men som ble 32-åringens minst populære utgivelse.

Det er kanskje derfor Luda igjen holder det lettbeint. «Battle of the Sexes» - utgitt på Kvinnedagen - skulle være en collabo-plate med hans kvinnelige rapper Shawnna, men etter at de skilte lag ble det kun tre låter med Chicago-piken, til fordel for andre damer, blant andre Lil’ Kim og Nicki Minaj.

Begge gjester to av de bedre sporene. Selv et middelmådig vers fra Nicki på «My Chick Bad» er gøy, og albumet heves av Eve, Trina og Diamond (eks-Crime Mob) på remiksen, mens Kim – som har loket etter «Skal vi danse»-oppsvingen – viser at hun fortsatt kan spytte. Man tror på vesla når hun på «Hey Ho» hevder at hennes jenter k**ller gutta, ikke omvendt.

Noe så unikt som et rapalbum i 2010 med seks jenterappere er i dette tilfelle dessverre ikke så spenstig som det ser ut på papiret. Majoriteten av låtene har forglemmelige refrenger, og konsepter som sexavhengighet og utroskap har pussig nok endt opp som tamme saker. Ludas gamle jenterapper-frekkas «What’s Your Fantasy» knuser samtlige spor.

Høydepunktet er hitsingelen «How Low» som er det nærmeste vi kommer den morsomme formen som har gjort kåtskalken til en internasjonal stjerne, og som minner oss om at han kanskje får opp fokuset og treffer spiker’n litt nærmere hodet på album nummer 8.