Ludacris
Theatre Of The Mind
Def Jam/Universal

(SIDE2): Da denne Atlanta-rapperen spilte på Hovefestivalen i fjor, ble han plassert på Hovedscenen og fylte opp hele området. 31-åringen er ikke bare poppis på grunn av sin spytting på Ushers harry megahit «Yeah», han har siden begynnelsen av 2000-tallet kontinuerlig levert gode rapalbum. Ludacris’ sjette skive bør rett i hylla sammen med de andre.

Chris, som han egentlig heter, har aldri forsøkt å tøffe seg med et gangsta-image. Dette er radio-DJ-en med snakketøyet i orden som tok hobbyrappingen til et proft nivå, kombinert med teft for gode låter og et øre til gatene. («I keep my ears to the streets like a cocker spaniel.» Haha.) Selv om han kjapt forteller at han aldri har tatt i et våpen eller solgt dop, prater han selvfølgelig nok piss til at det blir morsomt. En useriøs punchline-prins med en autoritær stemme og en passende dose alvor i ny og ne.

Introduksjonen til det nye albumet, klissete «What Them Girls Like» med Chris Brown, er ikke spesielt representativ. Luda holder det for det meste veldig hip-hop, med bøller som The Game, Rick Ross, sin tidligere uvenn T.I., Jay-Z og Nas på laget.

De to sistnevnte gjester retrosvisken «I Do It For Hip-Hop» som selv de strengeste puristene bør godkjenne. «Jeg gjør det ikke for pengene, jeg gjør det fra hjertet», rapper luringen. Selv om det vil være naivt å tro at dette er helt sant, lyder det overbevisende. Jay er Jay. Hvis ikke hodene blir opphisset av denne, gir Luda dem en ny perle via «MVP», med scratching og produksjon av selveste DJ Premier. Forutsigbart, men deilig, ekstra ekte musikk.

Atlanta-mannen klarer å unngå å drukne blant alle gjestene, selv om Lil Wayne er klin kokkos på «Last Of A Dying Breed». Han høres ut som han skal dø. På låten med Common gjør de det motsatte av det mange av deres kolleger gjør; Sier rett ut at det ikke er noe kult å hustle på gatehjørnene, samt hvorfor, uten at man hører pekefingeren vifte.

Konseptet «Theatre Of The Mind» skal være film, men utenom litt Spike Lee, Chris Rock og til nød Jamie Foxx, er det ikke mye som gir en kino-feeling. Dette skader dog ikke totalinntrykket, og det gjør heller ikke mye at et par «jentelåter» ender midt på treet. Igjen gir Ludacris sine fans et fornøyd flir om munnen.