Gå til sidens hovedinnhold

Lupe Fiasco sådde gode frø

Men høstet litt for tidlig.

Lupe Fiasco 5. mai. 2013
Parkteatret

(SIDE2): Etter å ha fått beskjed om at den, etter min smak, oppskrytte Phil T Rich ikke klarte komme seg fra Stavanger for å holde Oslo-publikummet varmt etter en allerede fantastisk vårdag, og at det kun ble Lupe på scenen denne kvelden, tok man ikke lett på utsagnet om tidlig konsertstart og møtte opp ganske slavisk til annonsert klokkeslett.

Dette var visst en fellesnevner for hele salen da det allerede var en lang kø utafor Parkteatret, og kveldens attraksjon var ikke noe unntak. Fra bilen han ble kjørt opp på Løkka med bar det rett opp på scenen og pang i gang med showet. Svært sjelden kost å ikke måtte vente til beina blir møre på konsert nå til dags. Deilig! Det var ikke bare timingen som var synkronisert. Den gode formen så også ut til å ha satt seg over hele byen, inkludert dens besøkende.

Deilig var også åpningen hans hvor vi ble servert en av hans mer moderne hit «Words I Never Said». Og det viste seg at vårsola hadde gjort jobben for Phil T uansett og Parkteatret var allerede varme og klare. Det som fylte kvelden med spenning for min del var om Lupe kom til å følge opp sin sterke og politiske ladet åpning med mer av samme skyts og gi oss klassikere på rekke og rad, noe han har mer enn nok av om man blar litt bakover i katalogen hans.

Men det snudde seg fort til å bli som det ofte blir, en salgskonferanse for han mer nylige kommersielle klubbvennlige låter. Ikke at det i grunn var uventet, men når de første utgivelsene hans («Food & Liquor» og «The Cool») står så til særs mye sterkere enn de siste gjennomsynlige platene hvor det er ganske tydelig på både lydbildet og tekst at han har «dumbed it down» for både plateselskap og potensielle fans, så blir man litt stående og vente. Litt spent, litt skuffa, og litt forundret over hvor alt potensialet tok veien.

5515

Jeg har sagt det før, med unntak, og jeg sier det igjen, Parkteatret leverer en av byens beste lydopplevelser, samt at det er få som er uenige i at den intime stemningen de tilbyr alltid gavner alle parter, både på og foran scenen. Så det blir ikke vanskelig for Lupe Fiasco å gjøre en god figur. Og det gjør han absolutt. Han er på beaten, skilter skills hele veien, dessverre litt overskygget av poppa synth-beats til tider, og holder energien oppe gjennom hele kvelden.

Et lydig publikum er hele veien med på leken og det er få sanger som ikke får koring. Kvelden blir servert oss som en god kake. Godt pyntet på begge sider med et godt klassisk og smakfullt fyll i midten. Man sitter dog dessverre igjen med et ønske om stykke nr. to, men får heller servert en klissete saus som ikke er helt samkjørt med den gode «gamle» kaka man betalte for. Så man blir aldri helt fornøyd og det hele, for en som kjenner artisten fra hans debut, virker litt schizofrent.

For det blir kun med de nødvendige klassikerne fra hans første album, kanskje for å til dels please de gamle bitre fansene (meg inkl.), før han spretter rett opp tilbake i førersetet av sin egen promokampanje med dansbare hits. Men lokalets oppmøte blir med på leken enten de vil eller ikke, for både lyden og energien er unektelig god og Lupe, med sin kjærlighet for DJ-ens lydeffekter, holder oss fanget i den snaue timen han holder det gående.

Men med fare for å gjenta meg selv så ble det til tider vanskelig å skille om det var en av 2000-tallets mest lovende raptalenter som sto på scenen eller Chris Brown.

Reklame

Kurs: Dette må du vite om bobler

Kommentarer til denne saken