(SIDE2): Bloggeren Anna Rasmussen, kjent som «Mamma til Michelle» skrev blogginnlegget «Jeg kjefter på barnet ditt, om du ikke gjør det». Der beskriver hun en dag på lekeland med sine to barn.

- Jeg kan ærlig innrømme at hvis jeg mener noe er feil, eller mine barn blir feil behandlet av andre barn, så har jeg full rett til å kjefte på barnet jeg overhodet ikke kjenner.

Reaksjoner fra leserne har ikke uteblitt, og de fleste mener det er foreldrene som er altfor dårlig til å oppdra egne barn.

Men finnes det noen fasit, er det ok å kjefte på andres barn som oppfører seg «ufint» mot andre, eller gi beskjed til foreldrene?

- Jeg tror det ikke hjelper å kjefte, i det hele tatt. Vi gjør det alle, men det er ikke til hjelp. Og hvis man kjefter, så er det ok å si hvorfor man gjør det. Man må også huske på at det alltid er en grunn til barns adferd, sier overlege ved Diakonhjemmet og RBUP Øst/Sør, Melanie Ekholdt Huynh, til Side2.

- Kjefter man, så prøver man å indusere skam. Da er det ett svar, det er den som har rett og den som har galt. Og selv om man som forelder ikke vet det helt selv, så kan det indusere skam. Det finnes sunn skam, den sosiale, det som gjør at vi som mennesker gjør at vi prøver å oppføre oss, men så er det også en giftig skam – der kjeft kan føre til skam, forteller hun og anbefaler John Bradshaw og videoen «Healing the shame», som lærerik for å forstå det med grenser og kjefting.

Han snakker blant annet om det å sette grenser, hvordan man kan si nei til barn på en god måte.

- Da lærer barnet litt mer. Da må man ha to tanker i hodet samtidig – foreldrenes perspektiv, passe på så ikke barnet skader seg, samtidig som man er inne i barnets verden. Hvis man prøver å være litt raus med seg selv og andre, er det lettere å ha to tanker i hodet samtidig. Raushet gir rom i hjertet og senker stresset i kroppen.

For foreldres årsak til at de gjør som de gjør, er også mange.

- Det faglige perspektivet er at det mange årsaker til at foreldre gjør som de gjør, det finnes ikke et «rett» eller galt» svar på det spørsmålet. Barn kan løse mange konflikter selv, så foreldre kan i noen tilfeller vente til barna selv løper bort til foreldrene om de får det vanskelig, sier Ekholdt Huynh.

Hun viser til at det faglig brukes betegnelser på forskjellige perspektiv på oppdragelse. I Norge er selvstendighet en viktig verdi i oppdragelse. Det er foreldrene som alene skal oppdra sine barn til å bli selvstendige.

- Men et annet perspektiv er det at det er viktig for voksne å ta ansvar kollektivt. I eksempelvis Spania er man mer sammen som voksne om barneoppdragelsen, slik Rasmussen beskriver i sin blogg. De verdiene hun viser til, er kanskje at voksne skal være tilgjengelige og ta ansvar, passe på hverandres barn og dele på ansvaret, som er et fint perspektiv.

Ekholdt Huynh mener det er viktig at man som foreldre prøver å sette seg inn i den andre foreldres situasjon, før man griper inn. Og da er det lurt å tenke på hvordan man griper inn, også overfor barnet.

- Er et barn i ferd med å skade seg selv, stjeler det noe eller slår et annet barn, da må man prøve se hvorfor barnet gjør som det gjør, sette seg inn i barnets verden. For det er komplisert, det er alltid en grunn til at barn gjør det de gjør.

Slik du forteller, så virker det mer som dette er foreldre eller voksnes «problem», ikke barnets?

- Vi voksne er kloke mennesker med lang livserfaring. Barna er også kloke, men ikke med så lang livserfaring. De trenger at vi voksne i samfunnet tenker høyt sammen, og passer litt på hverandre, selv om det er mor og far som er nærmest barna.

Viktig debatt

Hun synes det er bra med en slik debatt, som ikke går for varm eller blir for anklagende. At vi som voksne stiller spørsmål ved hvorfor vi reagerer – fordi interesse for hvorfor barn handler som de gjør, også sier noe om at vi har engasjement for vårt samfunn.

- Vi som foreldre kan tillate oss å tenke oss om litt, snakke sammen med venner og familie om barneoppdragelse. Prøve å hjelpe hverandre uten å påføre skam. Være rause med hverandre. Vi klarer bare snakke sammen om vi ikke er så strenge. Tenke at det ofte er en grunn til at noen handler som de gjør, da har de ofte opplevd mye stress. Eller at man selv merker man blir lett stresset - kanskje man selv har opplevd mye stress før, eller det er en stresset periode – da blir man mer påvirket av at det er mye liv og røre rundt. Ikke være så selvkritiske, noe som fort går over til kritikk av andre. Vi gjør ofte det beste vi kan.

- Man bør prøve å tenke at foreldre vil sitt barns beste, og barnet vil utforske, eller kanskje det er redd. Huske at det er et barn. Man bør jakte på de gode intensjonene.