Max Midsun
Max Factor
Morningstar Records / Tuba

Det har knapt gått et år siden trønderske Max Midsuns debut «Max the 1st» var å finne i hyllene. Albumet var et særdeles trivelig møte med kvintetten, og høstet jevnt over gode kritikker. Bandet har lagt seg et sted mellom grungen og ekstremmetallen, med et lydbilde som karakteriseres av stakkato gitarer og en stort sett klar vokal som girer over i brøling ved behov.

Tungt
Det går fort galt når band skynder seg med å få ut plater. Men Max Midsun unngår den største fellen ved å fokusere kvalitet fremfor kvantitet. I stedet for å spy ut 14 låter, satses det heller på å gjøre ti av dem så bra som mulig. Et klokt valg.

«Max Factor» består nemlig av materie som er såpass tungfordøyelig at det fort kunne bikket over i det intetsigende. I stedet får vi en håndfull låter som det tar lang tid å sette seg inn i, men som viser seg å være meget habile musikkstykker. «The Greatest Horse in History» er bandets beste bidrag så langt i karrieren. «Alarm» og «St. Bill» peker seg også ut som albumets bærebjelker.

Svakere
Det er imidlertid en viss fare forbundet med å levere få låter per album. Nemlig at eventuelle svake spor viser seg tydeligere enn om de hadde druknet i mengden. Det er dessverre tilfellet med de to siste bidragene «The Suffering» og «Fetish Pride», som er noe svakere enn resten av materialet. Men likefullt er «Max Factor» en verdig oppfølger som gir mersmak.