I 2007 skrev Joar Tranøy og undertegnede denne boka. Diagnosen ADHD er en synsediagnose som har mange hemmeligheter. Er barn hyperaktige, skal de medisineres. Og er de for rolige, skal de også få tabletter.

I 1935 ble en gris lobotomert i Italia. Den var hysterisk og de måtte få den til å roe seg ned. Etter operasjonen viste det seg at den ble svært rolig og medgjørlig. Da tenkte man at dette kunne man også gjøre med mennesker. Titusenvis av personer med forstyrrelser - og som ikke var helt som de skulle være, ble lobotomert.

Noen år senere i 1949 fikk legen Egas Moniz Nobelprisen i medisin. God forskning innenfor lobotomering med begrunnelsen om at han hadde løst et pleieproblem innenfor psykiatrien. Det ble et gjennombrudd for psykiatrien. Pasientene ble som grisen, snille som lam. At de mistet evnen til å le, glede seg, inspirasjon eller enkelt sagt at de mistet sin personlighet var ikke så nøye. Det viktigste var at de ble rolige.

Skammens historie

Den siste lobotomering i Norge ble foretatt i 1974. Ikke fordi det ble forbudt, men fordi folket til slutt mente det var en ufin metode. I dag kan man ikke begripe hvordan slike barbariske metoder ble brukt med loven i hånd. Dessverre skjer barbariske overgrep i dag i enda større skala enn tidligere. Som mye annet blir det derimot ikke oppdaget før det går noen tiår, før skadeomfanget er avdekket. Pussig nok reagerer ikke de medisinske ekspertene før den vanlig mann i gata reagerer. For et par år siden ble det skrevet en bok med tittelen "Skammens historie". Denne viser hvor slapp og blind samfunnet er for det som noen tiår etterpå vurderes som groteske overgrep.

En skjult industri

Om noen år vil diagnosen ADHD, Attention Deficit Hyperactivity Disorder, være en del av skammens historie. Det vil gå alt fra 10 til 40 år, antar jeg. Men en dag vil alle forstå at å medisinere, eller rettere sagt, å dope ned barn med tabletter for at de skal oppføre seg slik systemet ønsker, det er et overgrep. Og når alle forstår det, vil også legestanden forstå det, og gi etter. Ingen får straff. Fordi legen, som for eksempel skriver ut Ritalin, (amfetamin) til et 4 års gammelt barn, har ikke bare lov til det. Han har plikt til det. Nekter legen, kan det få konsekvenser for ham. Hvis barnet allerede har fått en diagnose, skal det mye til at legen ikke følger opp og åpner døren for et liv inn i et pillehelvete. For man blir avhengig av disse pillene, og de gir både virkninger og bivirkninger som ikke leger eller foreldre tar innover seg.

Den farmasøytiske industri er et eget kapittel i populariseringen og den enorme markedsføringen av ADHD-diagnosen. De som produserer tabletter, og de som selger dem blir styrtrike. En dag blir diagnosen avslørt til å være det den er: Noen meningsløse bokstaver som skal hjelpe systemet, barnehagen, skoleverket, foreldre, idrettslag osv. I 1963 var det ingen i hele verden som hadde diagnosen ADHD. Noen år etterpå i 1967 kom gjennombruddet. I USA gikk de inn for å teste urolige og ukonsentrerte barn på ghettoskolene i Baltimore. De ble tvunget til å ta det narkotiske stoffet Ritalin. Det ble en suksess og i dag vet vi resultatet. Fra USA har hele den vestlige verden tatt imot diagnosen med åpne armer. Men noen land er mer kritiske enn andre. F.eks har Frankrike vært svært strenge. Norge er blant de land som er flinkest i å lage diagnoser på barn. Salget av ulike tabletter, ikke bare Ritalin, har eksplodert. Til farmasiens store begeistring.

Galskapen sier stopp - en dag.

I 2007 skrev jeg en bok sammen med forfatter og psykolog Joar Tranøy. Den har tittelen ADHD-piller på avveie. På samme tid var jeg i debatt i TV2. Her var lederen for ADHD-foreningen i Norge tilstede. Han kunne fortelle om sitt barn, som heldigvis fikk medisinering allerede da han var tre år. Denne galskapen, ja, jeg kan ikke finne et bedre ord for det, vil en dag bli tatt på alvor. Men det vil sannsynligvis gå enda noen tiår. Alle de som overlevde lobotomeringen i Norge fikk, etter mye kamp, 100.000 kroner i erstatning fra staten i annen halvdel av 1990-tallet. Noen unnskyldning fra psykiatrien, eller staten fikk de aldri. Om noen år er det hakk i plata. Den kamuflerte kjemiske lobotomeringen sier stopp en dag. Alt som er galt sier stopp.

Jeg vil legge til at jeg er helt overbevist om at både barn og voksne har utfordringer som krever oppfølging. Noen av dem må også få medisinering. I dag er det slik at er man for urolig, er det galt. Og er man for rolig, er det også galt. Begge deler fører til at man ofte får diagnose. Men diagnosen ADHD er ikke noe som kan bevises gjennom en blodprøve. ADHD er en synsing basert på amerikansk farmasøytisk industri. Man kan ikke stole på det som kommer fra USA, aller minst hvis det er tabletter.