RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Akhtar Chaudhry
Sist oppdatert:

Syria-krigen

Et folkerettsstridig angrep?

USA, Storbritannia og Frankrike har angrepet mål i Syria som svar på angivelig bruk av kjemiske våpen mot sivilbefolkning i landet. Det er prisverdig at det reageres på lidelser som påføres sivilbefolkningen i Syria som allerede har hatt mange harde år bak seg.
Rakettene lyste opp nattehimmelen i Syria lørdag. Foto: AP Photo/Hassan Ammar/NTB scanpix
Rakettene lyste opp nattehimmelen i Syria lørdag. Foto: AP Photo/Hassan Ammar/NTB scanpix (NTB scanpix)

Spørsmålet er hvilken folkerettslig ramme disse militæraksjonene gjennomføres i.

Videre må vi se hvilke mål angrepene mener å nå, og vil de bli nådd, eventuelt på hvilken pris?

Etter folkeretten er det vanskelig å rettferdiggjøre angrepene. Syria er en suveren stat. Folkeretten setter klare og utvetydelige begrensinger for er slikt angrep på eller inne i en suveren stat. Angrepne er dermed et klart og tydelig brudd på folkeretten.

Slev om det måtte være hevet over enhver tvil at det syriske regime har brukt kjemiske våpen mot sin egen befolkning, er det å angripe mål i et annet land brudd på folkeretten. Angrepene vil føye seg i rekken av brudd på folkeretten fra mektige stater, og kan, og vil bli brukt av andre stater for tilsvarende handlinger. Da vil dagens angripere få problemer med å fordømme og stoppe slike krenkelser av andre lands suverenitet. Verdenssamfunnet vil også stå svakere i sine reaksjoner mot en slik eventualitet. Vi kan ikke på den ene siden stilltiende godta USA og Storbritannias selvtekt, men fordømme andre for tilsvarende handlinger. Derfor må vi i dag problematisere disse angrepene.

Det finnes unntak for likevel å kunne akspetere å gripe inn militært i et annet land uten et FN-mandat. Da må imidlertid visse klare vilkår være oppfylt. Et av dem er at alle diplomatiske muligheter skal være utnyttet.

Vesten anført av USA, kan sies å ha tapt Syria-konflikten diplomatisk. Da et post-krig Syria ble drøftet for noen uker tilbake i Istanbul, var det Russland, Iran og Tyrkia som satt rundt bordet. Vesten var ikke en gang på gangen. Vesten med USA i spissen, har kjempet, men tapt den diplomatiske kampen i Syria. Om vi liker det eller ikke, det er faktisk Russland, Tyrkia og Iran som har spilt sine kort taktisk gjennom hele Syria -krigen og står nå som vinnere. Angrepene i dag kan i beste fall sies å være et forsøk på å bombe seg inn i forhandlingsrommet.

Det å bryte folkeretten kan ikke aksepteres som et middel for å nå et slikt mål.

Et annet vilkår for et slikt folkerettsstridig angrep kan være, under tvil, et ønske om å få slutt på krigshandlinger og dermed redde et stort antall liv. Dette vilkåret heller ikke ser ut til å være tilstedet. Krigen er uansett i en fase hvor slutten er rundt hjørnet. I denne siste fasen av krigføringen i Syria, kan derfor ikke et slikt angrep rettferdiggjøres som et middel for å få slutt på krigføringen. Krigen er snart slutt uansett.

Slev om det skulle være klart at kjemiske våpen er blitt brukt mot sivilbefolkningen, er det ikke bevist at det er regimet som står bak det. Ikke det at det syriske regimet er guds beste barn, men her snakker om både prinsipper Og handlinger som militært angrep med store tap sv menneskeliv som konsekvens. Da nå bevisene være klare, tydelige og på plass.

Uansett hvor alvorlig bruk av kjemiske våpen er, for å kunne bryte folkeretten, må skyldsspørsmålet være klinkende klart. Det er dessverre ikke. Det er kun amerikanernes ord vi har som bevis for det. Uansett hvor billig det poenget måtte være og høres, må en kunne minnes om at amerikanerne har også tidligere hevdet at andre land (Irak) hadde masseødeleggelsesvåpen, og brukt det som påskudd for å gå til angrep på en suveren stat. Også den gangen var Storbritannia med. Det viste seg at fantes ingen masseødeleggelsesvåpen. De løy. Det har de innrømmet selv. Derfor er det avgjørende viktig at de produserer bevis som også andre enn USA kan verifisere sannhetsgehalten av, for at vi skal kunne akseptere et folkerettslig angrep.

Det er edelt å trekke en grense for reaksjoner ved bruken av kjemiske og biologiske våpen mot sivilbefolkning, men uansett hvor edelt måtte det være må reaksjonene være sanksjonert av FN. Det siste vi trenger i dagens verden er mektige stater som oppfører seg som aktor, dømmer og bøddel i samme åndedrag.

Med fare for å bli mistenkeliggjort for konspirasjonsteorier, er det ikke helt utenkelig at president Trump og statsminister May kan ha gjennomført disse angrepene for å få oppmerksomheten bort fra sine hjemlige problemer. Historiebøkene er fulle av eksempler på at denne taktikken er brukt av statsledere tidligere.

Trump sliter på hjemmebanen. Han er under et sterkt press som stadig øker. En spesialetterforsker puster han i nakken. Kontoret til Trumps personlige advokat har blitt gjennomsøkt. Trump har karakteriserte dette som ikke mindre enn et angrep på Amerika. Så alvorlig ser han på saken. Han har aldri vært nærmere en riksrett, er det blitt hevdet. Det vil være intet mindre enn utilgivelig dersom dette angrepet er et middel for å få oppmerksomheten bort fra sine personlige problemer.

Det samme gjelder statsminister Teresa May. Vi snakker om en svekket og rådvill statsminister som er under press fra alle kanter. Hun leder et splittet parti og land, og forhandler med et bestemt og sterkt EU. Landet går mot en ukjent skjebne.

Hun kjemper for sitt politiske liv. Hun opplevde et sviende valgnederlag og unngikk med knappeste mulig margin å miste makten. En svekket statsminister kan tenkes å bruke en utenrikspolitisk sak for å snu oppmerksomheten bort fra sine hjemlige problemer,og for å styrke seg politisk. Vi kan ikke akseptere at politikere bruker så alvorlige handlinger som militære angrepet på suverene stater og brudd på folkeretten bare fordi de trenger et pusterom. Verden er ikke en sandkasse for politikere i trøbbel.

Akhtar Chaudhry

Nestleder Hordaland SV

Bergen, 16.04.2018