Jon Michelet var så veldig mye, i alle livets henseende. Da han debuterte som krimforfatter med «Den drukner ei som henges skal» i 1975, brøyta han seg vei i offentligheten som ml-bevegelsens første superkjendis. Denne statusen beholdt han resten av sitt liv, og sant å si er han vel aleine om å kunne betegnes på denne måten.

«Bevegelsen» skal i Jon Michelets tilfelle leses som noe mye mer langvarig enn forholdet til partiet han var tilknytta i et par tiår av sitt liv. AKP(m-l) var helt sikkert viktig i Jons liv, ikke minst i tida da han var ansatt i forlaget Oktober. Men jeg tror hans politiske ståsted mest burde forstås som en livslang plattform. For the many, not the few. Det sto mye rart i AKP(m-l)s program, men jeg tror ingen som kom i kontakt med Jon noen gang trodde at han i fullt alvor ville innføre noen form for diktatur. Til det var han kort og godt alt for folkelig.

Han var god til å skrive bøker, men han ble ikke ml-bevegelsens superkjendis først og fremst i kraft av å være en knakende god forfatter. Jon Michelet var folkets mann – så enkelt tror jeg det kan sies. God til å snakke for seg, ekstremt sjarmerende, kvinnebedårer, glad i en øl, en av gutta på brygga, en av verdens to beste til litterært å skildre hemmeligheten i verdens vakreste idrett, fotball.

Kanskje var han den eneste som kunne redde avisa Klassekampen fra den sikre død da han gikk til det som så ut som uriasposten per se i 1997? Indre stridigheter i en bevegelse godt inne i sin svanesang var i ferd med å dra med seg det eneste som i dag står igjen av ml-bevegelsen ned i sluket – Klassekampen. Jon tok på seg det som må ha vært den vanskeligste jobben i norsk avishistorie, og skal ha sin del av æren for at skuta i dag seiler i en medvind som for et par tiår siden framsto som en fullstendig uvirkelig lykkeseilas.

Dag Solstad kalte en av sine romaner om livet i ml-bevegelsen «en beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land». Jon Michelet forlot aldri dette miljøet, men var vel så langt unna en vekkelsespredikants liv og virke som overhodet mulig. Derfor kunne han gå inn i rollen som programleder for dillete tv-underholdning som «Fangene på fortet», samtidig som han tok på seg verv for ytterste venstre i kommunepolitikken.

Verken sjarmen eller politikken holdt da han forsøkte seg i rikspolitikken, men jeg har tatt vare på en button mange av oss bar før et stortingsvalget i 1989 – «Jon M for president». Slagordet kunne neppe blitt tilgodesett andre enn Jon M i miljøet der ytterst ute på venstre flanke.

Jon Michelet var utdanna både som sjømann og journalist, og det var ikke noen tilfeldighet at han brukte sine siste leveår på å skrive virkelighetsnære romaner på grensa til sakprosa om livet på sjøen. De fem første bindene i serien «En sjøens helt» er solgt i svimlende 750.000 eksemplarer.

Sjøfolkas mann, så avgjort. Men mer enn det. En helt spesiell utgave av folkets mann er borte. Etter kuppet i Chile skreiv Hoola Bandoola Band en sang om Victor Jara. Den chilenske visekunstneren døde under langt mer dramatiske omstendigheter, men intensjonen i verselinjene passer like godt på Jon Michelet:

Dom förtvivlade säger
Att döden är lika för alla
Men det är väl sannare att säga att man kan dö
På samma sätt som man har levt
Och att dö för förtjänst
Det väger lätt som en fjäder
Men att dö för sitt folk
Det väger tungt som en sten