RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Arild Rønsen
Sist oppdatert:

Jonas Gahr Støre: Somewhere - over the rainbow?

Hva er du – en «somewhere» eller en «anywhere»? Endelig et politisk kart som gjør det enklere å navigere.

JONAS GAHR STØRE: Har mye å gå på når det gjelder forståelsen av "somewheres" og "anywheres". Foto: Morten Holm / SCANPIX
JONAS GAHR STØRE: Har mye å gå på når det gjelder forståelsen av "somewheres" og "anywheres". Foto: Morten Holm / SCANPIX

Det er den britiske journalisten David Goodhart som kommer opp med terminologien. Han gjør det i etterkant av Brexit og valget av Trump, men hans terminologi har substans langt utover disse politiske jordskjelvene.

Goodhart deler befolkninga i «somewheres» og «anywheres». I den første gruppa plasserer han om lag halvparten av folket, i den andre rundt en firedel. Den siste firedelen befinner seg et sted midt i mellom. I all hovedsak må det være snakk om den vestlige verden, definert om USA og Vest-Europa.

«Somewheres» er de som i overført og praktisk betydning er bofast. De er knytta til stedet de er oppvokst, til yrker som går i arv, til tradisjonelle rutiner, til skepsis mot det «ukjente».

«Anywheres» er velutdanna grupper av folket som har blikket vendt utover. De er nysgjerrige på det fremmede, elsker å reise, graver seg ofte ned i litteratur, er intellektuelt anlagt, er som regel to- eller flerspråklige.

Denne oppdelinga står ypperlig til situasjonen i Norge. Og den har vesentlige, politiske implikasjoner. De norske «somewheres» er skeptiske til EU, skeptisk til et fritt arbeidsmarked, skeptisk til innvandring. Deres største frykt for EUs energibyrå Acer er høyere strømpriser, og kan ikke tenke seg å ofre en tanke på at byrået muligens kan ha et positivt miljøaspekt.

Hvorfor tenker de sånn? Fordi de på sett og vis er stuck der de befinner seg, geografisk eller jobbmessig – eller begge deler. De jobber i yrker som står først i rekka til å bli utfordra av arbeidsinnvandring. Det er murere, reingjøringsassistenter, restaurantarbeidere, anleggsarbeidere, yrkessjåfører – folk som står i fysisk utfordrende jobber – som står i førstelinja til å miste jobben når underbetalt arbeidskraft importeres.

Alt dette ser annerledes ut fra ståsted «anywheres». De kan jobbe fra hvorsomhelst, har jobben med seg i PCen, og har en utdannelse som gjør at de ikke har grunn til å frykte konkurranse fra importert, underbetalt arbeidskraft. Litauere og polakker står ikke i kø for å ta jobben fra redaktørene i Klassekampen og Aftenposten, ei heller fra de menige journalistene.

Dette er tilfellet for alle såkalt høyt utdanna. (Hvorfor det heter «høyt»; hvorfor det «høyere» å være advokat enn elektriker er en gåte for meg – men det er en helt annen diskusjon.) Når det fins mange utlendinger i praksis som leger, sjukepleiere og dataingeniører her i landet, er det ikke fordi de har pressa norske kolleger ut av arbeidsmarkedet. De er her som følge av mangel på norsk arbeidskraft. Uten tilgang på utenlandsk arbeidskraft, ville det norske helsevesenet stoppe opp.

Er ikke det samme tilfellet for eksempel i restaurantnæringa? Ikke på samme måte. For ti år siden ble bransjen oversvømt av svensker – arbeidskraft som i dag er på vei tilbake til Sverige i strie strømmer. Hvorfor? Fordi lønnsnivået mellom våre to land er i ferd med å viskes ut. Mer presist – lønnsnivået i Sverige stiger fortere enn i Norge. (Dette skjer altså i landet med «svenske tilstander», der alt skulle forventes å gå i dass på grunn av «ukontrollert» innvandring. Men det er også en annen diskusjon.)

Hvordan gir så disse demografiske motsetningene seg utslag i norsk politikk? De går på kryss og tvers av alle partipolitiske skiller. Du finner «somewheres» og «anywheres» i alle partier. Om jeg skal tippe, vil jeg tro det er overvekt av «anywheres» i Rødt, SV, Venstre, og MDG – kanskje også Høyre. «Somewheres» er dominerende i velgergruppene til KrF, Frp, Ap, og Sp. Problemet – spesielt for Arbeiderpartiet – er at partiledelsen er kjemisk fri for «somewheres». I den samme ledelsen er det også langt mellom de som har innsett at dette er reelle problemstillinger.

Der det sies at partisekretær Haakon Lie bare kunne åpne vinduet på Youngstorget for å kjenne hvilken vei folkemeninga blåste, trumfer dagens partiledelse sitt syn gjennom i Acer-spørsmålet – i kamp mot det store flertallet i LO og over hundre egne ordførere. Forstå det den som kan, vil mange mene. Det triste faktum er at Jonas Gahr Støre ikke ser ut til å skjønne bæret av akkurat disse interessemotsetningene i breie lag av folket.

Hvorfor er det så mange velgere som vingler mellom «hovedmotstanderne» Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet? Svaret ligger i teorien om «somewheres» og «anywheres» - og det er «somewheres» som flyter fritt mellom partiene. De teoretisk anlagte liberalistene i Frp kunne aldri tenke seg å stemme Ap. På samme vis som akademikerne i Ap aldri kunne tenke seg å stemme Frp.

Derfor handler ikke kampen om hvilken retning Norge går i om ideologisk strid mellom intellektuelle som for lengst har et avklart forhold til om de tilhører «sosialistisk» eller «borgerlig» side. Kampen står om å vinne «somewheres».

Denne innsikten ser dessverre ut til å sitte langt inne, spesielt hos det største partiet på venstresida.