*Nettavisen* Nyheter.

Arild Rønsen

Venstre-ekstremismen i romanform

 

Jan Guillou skriver fengende om 70-tallet. Men er det en roman? Ja, og nei.

Jan Guillou nærmer seg slutten på sin imponerende krønike om familien Lauritzen i det 20. århundre. Forrige bok handla om det skjellsettende året «1968», der avslutninga ga forventninger til en nærmere studie av miljøet rundt Ulrika Meinhof og resten av Rote Arme Fraktion. Så skjer ikke – og det var kanskje heller ikke meninga. Hun var tross alt ikke medlem av Lauritzen-dynastiet.

Vi følger hovedpersonen Eric Letang, en ung advokatspire på vei opp i firmaet til kjendisadvokat Henning Sjöstrand. Han får et prestisjeoppdrag i Tyskland, der han dyrker forholdet til sin elskede Gertrude – som selvfølgelig også er advokat. Og Tyskland tidlig på 70-tallet? Det betyr Baader Meinhof og venstre-ekstremistisk terror.

Men Jan Guillou forsvarte da aldri terror i sin rolle som journalist i det venstreorienterte magasinet Folket i Bild (i boka kalt Folkets Tidning)? Nei, det gjorde han så visst ikke. Dermed gjør verken Gertrude eller Eric heller det. De jobber faktisk aktivt med å forhindre venstre-terror. Men det forhindrer dem ikke i å stille opp i forsvar av folk som urettmessig forfølges av myndighetene, fordi de oppfattes som «forfatningsfiendtlige».

Guillou skriver som vanlig drivende godt, og fortellinga henger på greip fra start til slutt. Det oppstår likevel problemer når forfatteren skal skrive om seg sjøl – uten å skrive om seg sjøl. Journalisten Erik Ponti har vært et slags alter ego for Guillou i ganske mange bøker, men i denne boka kunne han like gjerne brukt sitt eget navn – Jan Guillou.

Siste del av boka handler nemlig om IB-affären, en overvåkingsskandale som rysta Sverige langt inn i Riksdagen og regjeringskvartalet Rosenbad. En justisminister måtte gå, samtidig som et utall ansatte i de hemmelige tjenestene «forsvant» fra sine kontor. Olof Palmes regjering forsøkte å intervenere i selve rettsprosessen, noe som selvfølgelig er uhørt i en rettsstat. Svenske myndigheter tilbød faktisk uromakerne mild dom, i bytte mot at saken ikke skulle ankes!

Men det var altså journalistene som avslørte det ulovlige spillet som ble drevet i de hemmelige tjenestene som ble satt på tiltalebenken! Og hvem havna i kasjotten? Jo, Jan Guillou. Eller - Erik Ponti.

Både Eric Letang og hans arbeidsgiver Henning Sjöstrand er i overkant suverene i alt de foretar seg, både i privatlivet og i jusen. Dette er jo en sjanger vi veit at Guillou håndterer til fingerspissene. Og se så, om ikke mannen Letang stifter bekjentskap med på siste side presenterer seg sånn: «Mitt navn er Hamilton. Carl Hamilton.»

Et lite pirk til slutt. I anmeldelsen av «1968» påpekte jeg at Lenin aldri brukte uttrykket «hva bør gjøres». Lenins uttrykk var «hva gjøres», noe oversetteren fortsatt ikke har fått med seg. Dette kan synes som en ubetydelig detalj, men er likevel irriterende. Vi snakker tross alt om en tekst forfatta av en skribent med solid bakgrunn i Marxismen-Leninismen Mao Tse Tungs tenkning. Og da bør sånne ting være på plass.

JAN GUILLOU

De som dreper drømmer sover aldri

Vigmostad Bjørke

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.