RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Bente Lund
Sist oppdatert:

Takk og beklager

SSB-tallene er tydelige. Kvinner VELGER i langt større grad enn menn utdanning til og arbeid i lavtlønnsyrker blant annet i helse- og utdanningssektoren. Vi bør takke dem for det. For noen har bestemt at mange av disse yrkene ikke fortjener et høyt lønnsnivå - til tross for at de som jobber der tar vare på det viktigste vi har.

Situasjonen påvirker livene til disse kvinnene (og mennene) på alle måter, og det er både betenkelig og lite fremtidsrettet å innrette dagens lønnsnivå på denne måten. For er det ett tidspunkt der vi trenger all hands on deck i helse-, omsorgs- og utdanningssektoren så er det nå når vi er på vei inn i eldrebølgen.

Insitamentene våre bør etableres for å styrke de sektorene som kommer til å oppleve økt trykk i rekordtempo, men i stedet vitner status quo om at trendord som "verdiskapning" ikke omfatter ivaretagelse av grunnleggende verdier som pleie, omsorg og utdanning. Som om det ikke er verdi i å pleie syke og pleietrengende. Som om det ikke er verdi i å sette et plaster på et 3-årig forslått kne som oppholder seg i en barnehage.

For denne typen innsats er vel ikke så viktig når vi verdsetter den så lite i kroner og øre - eller hvordan er det egentlig?

I dagens samfunn er ulike næringer i ville kappløp om de samme godene og kontraktene. Dobbeltarbeidet som foregår i privat og offentlig sektor er så massivt at det kan stilles spørsmål ved graden av overall verdiskapning.

Det er mange som er opptatt av å koordinere innsatsen, men det skal godt gjøres å finne de som faktisk har full oversikt. Derfor holder antageligvis mange på med akkurat de samme tingene uten at det gagner AS Norge på bunnlinjen. For det er begrenset hvor mange like løsninger vi trenger, og oddsene for at mange prosjekter spises opp av andre er nå stor. Det er ikke mye verdiskapning i sånt egentlig. Men det er håp og penger der. Det er det.

 Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix 

I en slik situasjon skal vi prise oss lykkelige over at det fremdeles er noen som velger yrker der et skikkelig løft føles utopisk - selv om de som jobber der bokstavelig talt løfter oss alle hvis vi trenger det.

Vi bør rette en umåtelig takk til de som tar vare på det kjæreste vi har mens vi selv er ute og gjør "enda viktigere ting der vi kan tjene mer og høste beundring". Det er jo litt av et paradoks.

Selvsagt trenger vi verdiskapning og fremdrift for å opprettholde en velferdsstat. Men la oss se det i øynene - mange av oss er i ferd med å bli automatisert bort. I håp om å selge effektive løsninger til høyest mulig pris så bidrar vi til det helt selv. Og det skjer samtidig som vi har mennesker som drifter oss til lavest mulig pris på de mest krevende feltene livet kan by på, og som løper i korridoren mellom liv og død hver eneste dag.

De aller modigste av oss står ikke nødvendigvis omtalt som "up-and coming" - de er ikke nødvendigvis ledere eller synlige på LinkedIn. Nei. Noen av de modigste er de som har våget å velge med hjertet til tross for lav lønnsvekt og liten anerkjennelse.

Så til dere som ønsker å gjøre noe godt for andre selv om det knapt betaler huslånet - tusen hjertelig takk. Vi fortjener dere egentlig ikke.

Men vit en ting: Når eldrebølgen slår innover oss er det dere vi kommer til å trenge flest av. Det er dere som kan smile forsiktig når automatiseringen innhenter oss andre. For selv i den virkeligheten vi skal inn i finnes det ting som ikke kan overlates til digitalisering eller kunstig intelligens. Vi snakker om varme hender i de siste timene av et liv. Hånden på skulderen til en sliten pårørende. At noen trøstet han som falt ned fra et klatrestativ....

Vi er mange som heier på dere. Dere har vært så tålmodige. -Og det er mulig dere snart innhenter oss alle. Det er dere isåfall vel unt. 

Foto: Gorm Kallestad / SCANPIX