*Nettavisen* Nyheter.

Udemokratisk fryktkultur er ikke måten å ta tilbake garderoben på

Klikk på bildet for å forstørre.

 


Avtroppende fotballpresident Yngve Hallèn.

Det sies at en fotballtrener må gå når han har mistet garderoben. Det vil si at han har ikke lenger tillit blant spillerne. Han har ikke lenger den naturlige autoriteten som gjør at han kan lede, at spillerne er villig til å følge.

Hvem er «garderoben» til Norges Fotballforbund? Det må vel sies å være medlemmene, men også alle nordmenn som har lyst til å heie på det norske landslaget. De som har fylt Ullevaal stadion fem ganger den siste tiden. De som har kjøpt skjerf og landslagsdrakter, og som har trodd på fotballens ledere når de har satt seg mål om å nå EM- og VM-sluttspill, og at Norge skal være blant de 25 beste på FIFA-rankingen.

Torsdag kom det nye tall fra FIFA. Norge har falt ned på en ynkelig 54. plass. De som konfirmerte seg i år var knapt født sist gang Norge spilte sluttspill, som var EM i Nederland og Belgia i 2000. Martin Ødegaard var 1 ½ år gammel. Den gang fantes verken Facebook eller Instagram. Det vil si at det aldri noensinne er blitt delt en eneste status eller et eneste bilde fra det norske herrelandslaget fra et mesterskap.

Fotballen flotter seg med å være en av verdens mest populære, og mest tilgjengelige, idretter. Men etter popularitet følger penger. Penger fører med seg makt. Og makt korrumperer. Internasjonalt er fotballen i ferd med å få et alvorlig omdømmeproblem, og FIFA-skandalene står i kø. Det er svært lang vei mellom fattige barn som skaffer seg et godt liv gjennom diverse fotballakademier i slummen, og til det som foregår blant jetflyreisende og hummerspisende FIFA-pamper og andre fotballedere.

Her hjemme har (avtroppende) fotballpresident Yngve Hallèn fått forklaringsproblemer ved mer enn bare ett tilfelle. Vi hører om ukultur FIFA verdig, hvor, blant annet, kvinnelige styremedlemmer har trukket seg på grunn av manglende innflytelse, samt den omstridte «oppsigelsen» til Norges mest suksessrike landslagssjef Egil «Drillo» Olsen, og omplasseringen av landslagsadministrator Guttorm Dilling, som endte i et millionforlik i retten. Det har vært tvilsomme spilleroverganger og salg av TV-rettigheter uten reell budrunde. De som sier imot rådende tankegang og avgjørelser, eller kritiserer ledelsen kan oppleve å bli fryst ut. Den som ønsker en karriere oppover i NFF-systemet bør ha et minimum av kritiske uttalelser i beltet, for ikke å risikere og stagnere i sin utvikling.

Dette er tegn på en svært udemokratisk organisasjonskultur, langt fra Norges Fotballforbunds verdier om fair play, inkludering, fotballglede og muligheter for alle. Det ligner mer på kupp- og maktkulturen som det stinker av i FIFA om dagen. Og det er det motsatte av fotballens favorittord; for uten motstand, ingen utvikling.

Ikke minst har Hallèns positive holdning til den nå suspenderte FIFA-presidenten Sepp Blatter (som riktignok har blitt moderert den siste tiden) vært en stygg ripe i lakken på vegne av Norges Fotballforbund. I sommer ville Hallèn ta gjenvalg som fotballpresident. Nå skal mannen som har søkt maktposisjon etter maktposisjon, prioritere familien i stedet.

Alt dette surret i forbundets gjøren og laden, er noe mange fotballelskere (dessverre) ville vært villig til å se mellom fingrene på, hadde de bare fått noe å danse i gatene og bade i fontenene for.

Men hvor mye skal «garderoben» egentlig trenge å tåle?

Nordmenn er i ferd med å vende fotballen ryggen. Utsolgte Ullevaal-seter vitner om potensialet. Interessen ligger latent, men sannheten er at fotball har dalt dramatisk på popularitetskalaen over idretter nordmenn liker å følge med på. Ifølge tall fra Sponsor Insight ligger fotball og vaker rundt 5. og 6. plass - bak langrenn (på topp), skiskyting, håndball og alpint. Og omtrent likt med skihopping. Det vil si at fotball ikke en gang er den mest populære lagidretten i Norge.

Den bratt nedadgående kurven er først og fremst på grunn av de dårlige resultatene til herrelandslaget. Likegyldighet er den verste fienden. Og etter den åttende mislykkede mesterskapskvalifseringen på rad, begynner selv den mest ihuga Norge-supporteren å bli nummen.

Og nå er tilliten tynnslitt også. I Nettavisens uhøytidelige avstemning om hvem av lederne i norsk fotball leserne har størst tillit til, får president Yngve Hallèn pinlige 1 prosent av stemmene. Over 25.000 av Nettavisens lesere har sagt sin mening fredag. Over 18.000 av dem (71, 5 prosent) har huket av for «jeg har ikke tillit til noen av dem». Toppfotballsjef Nils Johan Semb har mest tillit, med 16,6 prosent (4.187 stemmer). Landslagstrener Per-Mathias Høgmo får bare 4,7 prosent og generalsekretær Kjetil Siem får 6,1 prosent.

(Bloggen fortsetter under pollen)

27. og 28. februar skal «garderoben» velge sin nye leder etter Hallèn på fotballtinget. Det norsk fotball trenger er en troverdig og ydmyk leder, som kan skape entusiasme og tellende resultater nordmenn kan samle seg om. Norges største særforbund kan ikke være bekjent av en udemokratisk fryktkultur, og den nye presidenten må åpne opp og lufte ut alle mistanker og alt urent trav.

Det kan godt hende vi må håpe på et benkeforslag.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.