*Nettavisen* Nyheter.

En kveld på Vaaghals

Klikk på bildet for å forstørre.

 




En invitasjon til lunch på Vaaghals dukket opp i innboksen og for min del var tidspunktet vanskelig, så jeg kunne komme på middag isteden. I utgangspunktet stod vinen i sentrum men det er alltid morsomt å se hvordan kokkene klarer, eller ikke klarer å matche sin mat mot vinen på bordet. Vinen er jo slik den er, derfor er det maten som må justeres om man skal få en god match. Man kan vanligvis justere vinen noe også, ved å velge en annen vin fra vinkartet, men denne kvelden skulle to vinprodusenter vise frem vinene og da må maten justeres.


Når jeg nå kikker på menyen på nettsiden til Vaaghals ser jeg at man ikke bare har justert, men faktisk byttet ut alt. Man har laget nye retter. Kanskje har disse stått på menyen her før, kanskje kommer de, men de er ikke en del av den gjeldende menyen. En del restauranter, i alle fall de i toppklassen kan bruke uker, måneder og kanskje til og med år på å fintune rettene. Hvor lang tid Vaaghals har brukt er det vanskelig å gjette på men maten skal ha blitt smakt sammen med og opp mot vinene samme dag i det minste.


Vaaghals har en lekker beliggenhet i PWC bygget i barcode i Oslo. Utsikten en mørk novemberkveld består mest i lys fra bygningene og gatene utenfor, samt et blått fossefall mot Akerselva. Jeg ble sittende med ryggen mot fjorden i hjørnet i andreetasje og fikk en utsikt mot Plaza og Postgirobygget som minnet delvis om Manhattan og dermed en interessant kontrast til matens stil. Den vanlige menyen, i alle fall i øyeblikket, er ikke fullt så «tradisjonell» som hva vi fikk.


Først ut med aperitiffen i hånden kom det en del runder med spekemat fra Ask nær nordmarka. Norskprodusert og jeg må dessverre bruke utrykket uvanlig bra. Fint integrert saltbruk noe som er litt for sjeldent på vår hjemlige spekemat med fint avstemt krydder. Jeg smakte også på en eplemost fra Sandefjord av rød gravenstein, en mer sødmefull og fruktig utgave enn Ringis gravenstein. Husker dessverre ikke produsentens navn men blant de beste jeg har smakt. Vinen til, en hvit 2013 Terroir al Limit Terra de Cuques fungerte helt greit til.


Om du ønsker fulle smaksnotater på vinene finner du de her, saken fortsetter under bildet.

http://christerbyklum.blogg.no/1447313587_kan_virkelig_priorat_.html

http://christerbyklum.blogg.no/1447240346_magi_fra_piemonte.html

Klikk på bildet for å forstørre.

 




Syltet sild med syltet løk, gulrot og småtomater var neste ut, samme vin til. Her var silden grillet raskt før den ble syltet. En meget elegant rett med en lett sursøt tone og tomatene ga en fin friskhet til mens gulrøttene ga litt tygg. Vinen fungerte overraskende bra til i sin eksotiske stil med svakt oksidative toner.


Klippfisken som fulgte på var dessverre ikke helt topp for min del, noe som nok skyldes at jeg fikk noen litt trå biter. Smaken var det lite å si på men teksturen hang ikke med, delvis gummiaktig og delvis tørr i noen av bitene. Vinen til var 2013 Terroir al Limit Pedra de Guiz som fungerte godt til.


Svineterrine med syltede rødbeter og sennep var en flott terrine med fin smak, ikke for fet, ikke for gelatinpreget, ikke for tørr men heller passe saftig og elegant krydret. Litt ujevn tyggemotstand i de syltede rødbetene men den jordlige, lett syrlige og mest sødmefulle smaken av disse passet utmerket sammen med terrinen. Sennepen blir noe heftig for min del. God match til 2013 Terroir al Limit Arbossar og kanskje enda en touch bedre til 2009 Roagna Barbera d'Alba, uten sennepen til.


Blodpølse med julekrydder og stekte epler. Første gang jeg spiser blodpølse og det var helt annerledes enn jeg tenkte meg. Antagelig grunnet julekrydder med nellik, muligens noe kanel og stjerneanis om jeg skulle gjette. Fin tekstur og med de varmebehandlede eplene med fin sødme til ble det overraskende friskt selv om også uventet. Og det matchet vinen som hånd i hanske. 2013 Terroir al Limit Les Manyes. Disse to spilte glimrende sammen, en sjeldent bra kombinasjon.


Lammesadel med hasselnøtter og jordskokkpuré ble en litt underlig rett etter en rekke «husmorretter» med en moderne touch og som nøttealergiker var det egentlig bare selve lammesadelen jeg spiste og dermed kan jeg ikke si så mye om rettens helhet. Men det var et utmerket stykke kjøtt med svært bra smak og konsistens. Her var det flere flotte Baroloer fra Roagna til.


Det hele ble avsluttet med ost men jeg måtte løpe etter toget. Morsomt at man stopper togavgangene fra Oslo S på et tidspunkt som gjør at man nesten aldri får med seg desserten og det som måtte følge etterpå om man bor utenbys.


Uvant med en tallerken man forsyner seg av og er man en storspiser vil det kanskje føles pinlig å forsyne seg med den mengden man faktisk ønsker. Samtidig blir storspisere sjeldent virkelig mette på restaurant så det blir som det pleier med andre ord. På den annen side er det mer mat tilgjengelig om man har småspiste ved samme bord. Det er annerledes, nesten eksotisk samtidig som velkjent. Maten er ikke utpreget raffinert men snarere rustikk og rettens ingredienser synes å stort sett få vist seg frem. Kanskje ikke stedet for de store dagene i livet men et sted for vennegjengen eller kollegaer å ta en matbit. Vinprodusentene ved mitt bord syntes det var veldig spennende og god mat, så kanskje også et sted å ta med utenlandske forretningsforbindelser som ønsker noe annet enn standard. Oslo S er tre minutter unna til fots.

#vaaghals #oslo #restaurant #matogdrikke #matioslo #restaurantioslo #oslosentrum #vedoperaen #vedoslos #oslos

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag