RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Erik Hæreid
Sist oppdatert:

Fra arbeidsgivers pensjonsforpliktelse til ditt ansvar

Jo yngre du er desto lengre må du jobbe før du går av med pensjon.

Med den nye pensjonsordningen sender man ansvaret fra arbeidsgiverne, som staten, kommunene og det private næringsliv, til arbeidstagerne; oss.
Med den nye pensjonsordningen sender man ansvaret fra arbeidsgiverne, som staten, kommunene og det private næringsliv, til arbeidstagerne; oss. Foto: Istock

Bruttoordningen i offentlig tjenestepensjon er regnet som innbegrepet av en trygg og tilstrekkelig god alderspensjon, og den så dagens lys i 1917. Nå er det slutt. Over hundre år med politiske krangler er over, et sekel med store underdekninger og tjenestemannsorganisasjoners (vrede og) glede er ved veis ende, ti tiår med pensjonsreformer og massiv uenighet, regnefeil og prinsippendringer går mot slutten. For ordningen har på ingen måte hatt en enkel vei.

Ideen bak pensjonsreformen, den som startet opp med utredninger i 2001, var og er å skape et økonomisk bærekraftig pensjonssystem i Norge, og en mer fleksibel pensjon, som er tilpasset vår tid. Resultatene er på mange vis elegante, nødvendige og moderne. Og som ledd i å få til dette sender man ansvaret fra arbeidsgiverne, som staten, kommunene og det private næringsliv, til arbeidstagerne; oss.

Nå er det slutt på vissheten om et bestemt pensjonsnivå fra en gitt pensjonsalder, som normalt er 66 prosent av sluttlønnen fra 67 år og livet ut. Fra 2020 er planen at de offentlige tjenestepensjonene blir såkalte påslagsordninger, og på innskuddsbasert form. 

Selv om private bedrifter fortsatt kan beholde ytelsespensjonene (pensjonsnivået er kjent), så går stadig flere over på innskuddspensjon (pensjonsnivået er ukjent). Dette skjer fordi arbeidsgiver ønsker å kvitte seg med ubehagelig pensjonsgjeld, og dermed gi de ansatte ansvaret for å følge opp nivået på egne pensjonsrettigheter i den lange perioden, helst mer enn 40-45 år, de arbeider seg frem mot pensjonsalderen.

Enighet om pensjonsløsning

 Den 3. mars i år forelå et forslag til en avtale om ny offentlig tjenestepensjon, fremforhandlet av regjeringen og arbeidstagerorganisasjonene. Påslagsordningen kan både gi bedre og dårligere pensjonsnivå enn dagens bruttoordning, blant annet fordi man får opptjening for alle år man er i arbeid (som kan være 40-45 år og mer for noen, mot 30 års opptjening som gir full pensjon i nåværende ordning). Man kan også jobbe lenger, helt til fylte 75 år, og sånn sett få en betydelig bedre pensjon med dagens (forslag til) påslagsordning enn hva man ville fått med den gamle bruttordningen (fra før 2011).

Men, den enkelte arbeidstager har langt dårligere kontroll på og oversikt over hva man får i pensjon etter ny ordning. Dessuten er det, spesielt for unge mennesker, en betingelse at man jobber i veldig mange år for å kompensere for lenger levetid, lavere pensjonsregulering og andre elementer ved den nye ordningen som er mindre gode enn ved den gamle.

Påslagsmodellen er historisk. Den innebærer et paradigmeskifte. Den er i prinsippet en innskuddspensjon, og en nettoordning; den samordnes ikke med andre pensjoner, som folketrygden, slik tilfellet er med bruttoordningen. Den er bygget opp rundt kontoprinsippet; man betaler en andel av lønnen til pensjon, som så settes av i en pensjonsbeholdning, akkurat som i folketrygden (fra 2011). På denne kontoen tilføres det renter.

Når du velger å gå av med pensjon, og det er fleksibelt mellom 62 og 75 år, så divideres den beholdningen av pensjonspenger du har spart opp gjennom alle dine yrkesaktive år med det man kaller delingstallet. Dette er et begrep som ble innført både i folketrygden og for tjenestepensjonene fra 2011, og som er en utregning av det antall år årskullet ditt forventes å leve fra det tidspunktet du velger å gå av med pensjon.

Jo yngre du er desto lengre bør du vente før du går av med pensjon med den nye ordningen. 

Mitt årskull er 1963, og jeg har delingstallet 16,17 hvis jeg går av med pensjon som 67-åring (delingstallet justeres hvert år i takt med forventet levealder, men låses for alle årskull eldre enn 61 år). Hvis jeg går av før 67 år blir delingstallet større (og dermed min årlige pensjon mindre), og omvendt blir delingstallet mindre hvis jeg jobber lenger enn til det som er vanlig pensjonsalder i dag (og dermed pensjonen større per år).  

Årskullet 1973 har delingstallet 17,22 ved pensjonsalder 67, og 1983 18,28. Det betyr at de som er ti år yngre enn meg må jobbe ca. ett år lenger for å få den samme alderspensjonen, de som er tjue år yngre må jobbe to år lenger osv. 

Delingstallet er et resultat av levealdersjustering, som er Zevs og Odin i pensjonsreformen. Levealdersjusteringen anses for det viktigste tiltaket for å begrense statens og kommunenes pensjonskostnader i fremtiden. Disse var på god vei utenfor komfortsonen. Årsaken er at vi lever stadig lenger.

Offentlig tjenestepensjon fra 1917

Da Enkekassens leder, og forsikringsfaglig kompetente Oscar Schjøll i 1911 la frem regnestykkene og argumentene for en ny lov om offentlig, statlig, tjenestepensjon, klarte han å gjøre slutt på noen tiår med politiske krangler, mange regnestykker, argumenter for og i mot, og få det politiske Norge til å gjennomføre en pensjonsreform man hadde ventet på i lang tid. Offentlig tjenestepensjon av 1917 er en bauta i den norske pensjonshistorien (kilde: Pensjonsløftet, av Harald Espeli).

Oscar Schjøll regnet ut at ved å ta 10 prosent av de statlige ansattes lønn, og sette pengene i et fond som ble tilført renter, så ville man ha tilstrekkelig med midler til å dekke inn en pensjon på 66 prosent (2/3) av sluttlønnen fra en rimelig pensjonsalder (80/85-årsregelen, og ellers 70 år for menn og 65 for kvinner), og som varte livet ut.

Selv om Oscar Schjøll antagelig er den viktigste årsaken til at loven ble gjennomført allerede i 1917, og med det også inntok posisjonen som den første leder av Statens Pensjonskasse, så er han også på sett og vis delvis skyld i at underdekningen ble så stor som den ble da man regnet på dette i 1934. 10 prosent innskudd var absolutt ikke nok til å dekke pensjonsforpliktelsene.

Demonstrasjonstoget under 1. mai-arrangementet i Oslo i 2009 handlet blant annet om å ikke kutte i den offentlige pensjonsordningen.  

Langt større kostnader enn inntekter

Det forsikringstekniske oppgjøret i Statens Pensjonskasse i 1934-35 avdekket en så stor underdekning at man så seg nødt til å forlate egenpensjonerings- og fonderingsprinsippet, og gå over på en direkte finansiert ordning, som ellers i Europa. Dette skjedde imidlertid først fra og med pensjonskasseloven av 1949.

Hvis man hadde visst hvor store kostnader det var knyttet til en så omfattende pensjonsreform som den av 1917, så ville man utsatt reformen; enda en gang, og på ubestemt tid. Den offentlige tjenestepensjonsordningens kompleksitet har gjort det nærmest umulig å anslå et riktig kostnadsnivå og riktige avsetninger. Men dette har også ført til at ordningen overhode er gjennomført.

Manglende kunnskap og sterke ønsker har skapt en politisk vilje til å trumfe igjennom solide og grunnleggende pensjonsordninger, som har sørget for folkets økonomiske ve og vel i tilfelle sykdom, ulykke, alderdom og tidlig død. Ideen var å etablere en omfattende folkeforsikring (universell alderstrygd), som ble sett på som ett av de viktigste fundamentene i en velferdsstat. 

Folketrygden av 1967 regnes som en av grunnpilarene i velferdssystemet. Den kunne gi 60 prosent av gjennomsnittslønnen i de 20 årene med høyest lønn, og med 40 års opptjeningstid. Men den kostet. På 1980-tallet innså politikerne at folketrygden måtte reduseres. Det første steget tok man i 1992, med flere tiltak som ga lavere folketrygdytelser, men uten at den offentlige tjenestepensjonen led av det.

 Redusert folketrygd, men fortsatt bruttogaranti

Arbeidstagerorganisasjonene sto hardt på at bruttogarantien skulle opprettholdes i 1992. Den ble da heller ikke endret. Dette innebar at den offentlige tjenestepensjonen ble enda bedre for de ansatte, siden innskuddet på 2 prosent av lønnen sto fast.  66 prosent av sluttlønn, med den avtalte G-regulering (fra 1986) av løpende pensjoner livet ut, var så viktig at en (potensiell) astronomisk statlig underdekning fikk være underdekning, koste hva det koste ville.

Det ble avgjørende at den nye pensjonsreformen ikke skulle verne den offentlige tjenestepensjonen mer enn de øvrige pensjonsinnretningene. Nå var det tid for å rydde opp, og den jobben fikk daværende finansminister Sigbjørn Johnsen i Stoltenberg-regjeringen. Fra 2001 ledet han pensjonskommisjonen, bestående av politikere fra alle partier, samt fagfolk. Målet var å reformere hele pensjonssystemet, inkludert den hellige kuen offentlige tjenestepensjoner. Flere eldre, færre fødte barn og forventet økt levealder var argumenter for å gjøre noe med pensjonssystemet. Ved å inspirere folk til å arbeide lenger ville man redusere pensjonskostnadene. 

Lederen i Pensjonskommisjonen, Sigbjørn Johnsen, la i 2004 fram kommisjonens endelige rapport på en pressekonferanse i Oslo. 

Levealdersjustering og lavere pensjonsregulering 

Politikerne kunne ikke lenger akseptere en særbehandling av de offentlig ansatte. Det dreide seg om mer enn stats- og kommuneansattes pensjonsrettigheter. Det handlet om velferdsstatens eksistens eller ikke. I og med pensjonskommisjonens forslag og tilpasninger de første årene etter tusenårsskiftet, ble man enig om å innføre levealdersjustering som en del av reformen. Dette, i tillegg til en redusert regulering av pensjoner under utbetaling, skulle gi sitt bidrag til å sikre en bærekraftig økonomisk utvikling.

Fra 2011 ble folketrygden endret (enda en gang), og nå ble ikke de offentlige tjenestepensjonene fredet. Arbeidstagernes organisasjoner forsøkte så godt de kunne; å hindre levealdersjustering og redusert reguleringsfaktor for løpende pensjoner, men denne gangen klarte de det ikke.  Dermed brøt man med bruttogarantien på 66 prosent av sluttlønn ved 30 års opptjening. Ordningen av 1917 var på god vei inn i sin terminale fase.

Man hadde allikevel ennå ikke blitt enige om en ny tjenestepensjon. Arbeidstagerorganisasjonene klarte enn så lenge å holde på skjelettet av bruttoordningen, i og med at man beholdt hovedtrekkene (66 prosent… 30 års opptjening). Man måtte bare jobbe noen måneder eller få år ut over sin 67-årsdag for å oppnå den samme pensjonen. Og enda litt lenger hvis man også skulle kompensere for lavere oppregulering av pensjoner under utbetaling.

Årene gikk og uenigheten vedvarte. Regjeringen var under press. En løsning måtte komme på bordet, snarest. Selv om en ny samfunnsøkonomisk bedre tilpasset folketrygd og levealdersjusteringen var avgjørende og viktige faktorer for å holde kostnadene nede, så manglet man det siste lille store spranget for å sluttføre pensjonsreformen, og å ta et endelig farvel med bruttogarantien. 

I og med avtaleforslaget fra 3. mars i år så er vi på god vei over på den nye tjenestepensjonsordningen for offentlig ansatte. Hva som skjer videre er avhengig av den pågående uravstemningen (arbeidstagerorganisasjonene) og behandlingen i Stortinget. Hvis avtaleforslaget som foreligger mer eller mindre blir stående, så er som sagt dette den største endringen i tjenestepensjonenes historie siden 1917.

Og selv om ansvaret i stor grad skyves fra arbeidsgiver til arbeidstager, og at hver enkelt av oss i langt større grad må følge med på hva vi tjener opp i pensjon, så er omleggingen av pensjonssystemet som helhet en nødvendighet for Norge. De gamle ytelsespensjonene i offentlig sektor skjulte store gjeldsposter, dekket til av gylne pensjonsløfter. Men dette var tæring før næring, og ikke etter.