- Jeg vet hvor du bor!

 



- Google vet hvor jeg bor og hvor jeg jobber. Det vet ikke min lokale avis, sier professor Jeff Jarvis ved CUNY Graduate School of Journalism i New York. Og peker direkte på ett av de mest grunnleggende spørsmål i vår moderne medieverden.

For det kan være truende når noen kommer bort til deg på gata og forteller deg at de vet hvor du bor. Men paradoksalt nok kan det også skape trygghet og tillit.

Nettavisen deltar denne uka på The Guardian Changing Media Summit 2014 i London. Medieledere og forståsegpåere fra hele verden møtes for å forsøke å forstå hvordan mediene vil utvikle seg, og professorens poeng om digitale medier er åpenbart:

Alle duppedittene og cookiene og appene vi bruker til daglig, gir de store teknologidrevne selskapene som Google eller Amazon enorme menger informasjon om deg og meg som brukere. De vet hvilke ord jeg søker på, og hvilke annonser jeg ser på. De vet hvor jeg bor, og hvor jeg har tenkt meg.

Kombinert med nøyaktige opplysninger om hva jeg kjøper når og hvor og kanskje til og med hvorfor, er det snart ikke grenser for hva de vet om meg. Tar vi med alt jeg skriver og mener og deler på Facebook og Twitter, er vi sannsynligvis langt over det stadium at det faktisk finnes noen der ute som vet mer om meg og hva jeg er interessert i enn jeg vet selv.

Hva betyr så dette?

Annonsørene er allerede i full gang. Google har sørget for at du får opp helt andre annonser og søkeresultater enn naboen når dere søker på samme ordet. Og gamle "tantete" Aftenposten eksperimenterer med skreddersydde annonser til hver artikkel.

Om du leser en artikkel om rypejakt, for eksempel, vil det automatisk kunne generere en annonse for det nyeste nye av presise haglgevær eller myggtette soveposer. Leser du om Spania, kommer det kanskje en annonse for pakketur til Barcelona.

Problemet er selvsagt at den automatisk genererte annonsen kan treffe så godt at du blir mistenksom. Eller at den treffer ørlite skjevt: At annonsen for haglgeværet dukker opp også ved siden av en artikkel om selvmord.

Men dette må vi antakelig lære oss å leve med, etter at Journalistlaget og PFU har sagt sitt. Men hva er det neste steget når det gjelder selve det redaksjonelle produktet? Kan det tenkes at artiklene du får se blir redigert ut fra det du har vist interesse for tidligere? Eller at Nettavisen, for eksempel, om få år begynner å skreddersy produktet til hver enkelt leser?

Teknologisk er det fullt mulig at du får opp en helt annen "Nettavisen" enn naboen gjør. En av dem som tror at det faktisk blir sånn, er Ben Hun i Cheezburger i San Fransico. Han er en av de hippeste spåmennene i de digitale markedene, og sier at pendelen i dag har snudd den andre veien:

Før var vi lei av enveiskommunikasjonen fra de tradisjonelle (papir)mediene, og elsket valgfriheten nettet ga oss. Nå er vi lei av alle de uendelige valgene, og leter etter de som kan velge for oss.

Problemet er selvsagt at dersom "storebror" viser at han vet for mye om deg, blir det spooky.

Men det kan også skape tillit. Derfor tror han at den aktøren som først klarer å knekke den digitale koden, å bruke all kunnskapen om deg som leser - uten å trå over dine intime grenser - vil lykkes.

Spåmenn er det heldigvis like mange av som det er meninger. Det er likevel et paradoks at den lille lokalavisen, hvis største fortrinn har vært at den kjenner sine lesere og vet alt om hva de er opptatt av, holder på å bli slått på hjemmebane av de største, mest globale selskapene i hele verden.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.