Mellom 500 og 600 mennesker tar sitt eget liv i Norge - hvert eneste år.

Men bare sjelden leser du om det i avisene, og bare sjelden snakker vi om det med venner og bekjente. Selv om det er lett å tenke seg hvor mange - familie og venner - som faktisk blir berørt av en slik tragedie, hvert eneste år.

Vi ønsker kanskje å snakke om det. Men det er for vanskelig. Vi får det ikke til. Det er tabu.

Derfor er det så befriende når Else Kåss Furuseth igjen stikker fingeren rett i såret med sin forestilling Gratulerer - som i disse dager går for fulle hus på Nationaltheatret.

Jeg skriver igjen, fordi hun berørte akkurat samme temaet i forestillingen Kondolerer i 2011:

Furuseth mistet sin mor i selvmord da hun var 11. Storebroren hennes tok livet sitt da hun var 28.

Og det var i forbindelse med denne forestillingen at Se og Hør stilte henne spørsmålet om ikke hun også hadde tenkt å ta livet av seg.

- Ikke før nå, svarte Furuseth.

Den dystre statistikken over mennesker som velger å ta sitt liv blir særlig påfallende når vi sammenlikner den med antall trafikkdrepte her i landet.

På 70- og 80 tallet var nemlig tallene omlag like store: Rundt 500 døde mennesker hvert år - både i trafikken og i selvmord.

Siden den gang har vi vært vitne til en storoffensiv i trafikken, der alle har vært med - fra Trygg Trafikk og NAF via Vegdirektoratet til øverste ledelse i departement og storting.

Massevis av millioner er bevilget, kampanjer er gjennomført, veger er utbedret og midtdelere er montert - og resultatet er oppsiktsvekkende:

I dag er tallet på døde i trafikken krøpet nedover mot litt over 100 pr år - til tross for at trafikken de siste 30-40 årene har steget vesentlig.

Men når det gjelder selvmord?

Her er tallene oppsiktsvekkende stabile, om vi ser bort fra en topp på slutten av 80-tallet. Fremdeles er det mellom 500-600 nordmenn som tar sitt eget liv hvert år her i landet. Fremdeles er rundt 400 av dem er menn.

Så hvorfor blir det ikke bevilget like mye penger for å begrense antall selvmord? Hvorfor blir det ikke igangsatt like store landsomfattende kampanjer?

Nøkkelen kan ligge i noe av det Else Kåss Furuseth får fram i sine modige forestillinger. Følelsen av skam. Og skyld. At tragedien privatiseres, der den enkelte familie eller pårørende lukker seg inne i seg selv. Her er det ingen som står fram i lokalavisene og peker på dårlig skilting eller dårlige veier. Det blir bare stille.

Det er naturlig. Men kanskje er også vi i mediene for forsiktige. I Vær varsom-plakaten står det:

Vær varsom ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov. Unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger.

Tidligere sto det at selvmord ikke skulle omtales i det hele tatt, så det har skjedd en utvikling. Men er vi fremdeles for tilbakeholdne?

Den ubevegelige selvmordsstatistikken kan tyde på det. Hva om det er omvendt? Hva om det faktisk hjelper å snakke om det? Hva om tallet på selvmord kanskje begynner å ga ned dersom vi omtaler selvmordene oftere, problematiserer dem oftere og trekker dem oftere fram i dagslyset?

Jeg vet ikke. Men det er på tide vi begynner å stille spørsmålene.

Her er Else Koss et forbilde. Som en av landets fremste komikere får hun oss til å le, samtidig som desperasjonen blir tydelig. Vi er med til terapeuten, og hun viser oss nissene på loftet. Hun avvæpner oss, samtidig som hun er dypt alvorlig.

Slike historier trenger vi flere av.


LES OGSÅ:


TIDLIGERE BLOGGER AV ERIK STEPHANSEN FINNER DU HER