Frykt og avsky i Groruddalen

Klikk på bildet for å forstørre.

 


Halvor Fosli har vært på ekspedisjon i Groruddalen. Foto: Alexander Winger/Nettavisen

Av og til er det på sin plass å være personlig:

Jeg bor selv med min familie på Søndre Nordstrand i Oslo, en av de mest innvandringstette bydelene i Oslo. Denne uka har den store snakkisen vært boka til Halvor Fosli om de innfødte i en annen "innvandrerbydel" - alle de etnisk norske i Groruddalen som føler seg fremmed i eget land. For å ta konklusjonen først:

1) Jeg kjenner meg ikke igjen.

2) Likevel synes jeg han har skrevet en av årets viktigste bøker.

I boka Fremmed i eget land er det mye trist å lese:

Om den 80 år gamle damen som må høre at unge gutter roper "jævla hore" etter henne, og som ikke får respekt fra de somaliske damene i oppgangen fordi hun lever alene uten mann.

Om muslimer som hele tida stiller krav om bønnerom og halal og atskilte gymtimer. Om klankultur og religiøse mørkemenn. Om folk som har blitt banket opp, og ikke tør å snakke åpent av frykt for represalier.

Les Elin Ørjasæters anmeldelse her: Innfødt norsk i Groruddalen

Så er det altså slik at jeg ikke kjenner meg igjen i elendigheten.

Kanskje er det en mer ensartet innvandrergruppe i Groruddalen. Flere "indremisjonsmuslimer", slik at de som gruppe får større makt.

På Holmlia er det folk fra hele verden. Mange fra Pakistan og Somalia, men også fra USA og Cuba, fra Kapp Verde og India, fra Chile og Tsjetsjenia, fra Sri Lanka, Eritrea, Russland og Sverige.

Hver dag når jeg går til toget, møter jeg et FN i miniatyr av barn og ungdommer på vei til skolen. Noen hilser og er blide, for jeg kjenner dem jo. De går i klassen til barna mine. De spiller fotball sammen.

Mine barn går på en skole med litt mer enn 50 prosent innvandrere. Det skaper enkelte problemer. Rundt halal. Og skaut. Og rollemodeller.

Men også kompetanse om hvordan det er å bo i en moderne verden.

Men noen av mytene stemmer rett og slett ikke: Innvandrerforeldrene er like flinke til å møte opp på foreldremøter. Jeg har hatt min egen lille opptelling flere ganger. De er like aktive på trening og til å være med på kamper.

Ett rykte som Halvor Fosli er med å viderebringe, er at "norske" barn blir mobbet for å ha salami i matpaken. Fosli spør flere ganger om dette, uten å få napp. Det lengste han kommer er at noen har hørt om at det har skjedd andre.

Jeg har ikke hørt om det, men spurte for sikkerhets skyld 10-åringen min i går.

- Nei, men det er noen som sier det lukter når jeg har makrell i tomat, svarte han.

Så har vi myten om at skolene ikke lenger kan ha juletre på grunn av muslimene. Men det er jo vi agnostikere og ateister som har skylda for det. Muslimene liker juleavslutningen i kirka de, det er vi andre som sender ungene på den tamme "lysfesten" i samlingssalen.

En annen svakhet med boka er at noe grenser mot syting. Ungdommen var fæl på 80-tallet også. Noen savner skogen og de åpne jordene fra den gang de var barn. At Groruddalen i dag består av blokker og drabantbyer er mildt sagt underlig å gi muslimene ansvar for.

Likevel er boka til Fosli viktig. Han gir stemme til folk som vanligvis ikke blir hørt. Og nei, det er ikke riktig at disse stemmene daglig blir hørt i kommentarfeltene. Her kommer de bare fram i form av bitre utrop og skjellsord - som så blir møtt med hoderystende forakt fra de som synes det er så mye grums der.

Halvor Fosli lar dem snakke ut, gir dem språk og argumentasjonskraft, og formidler følelser og fakta som både er reelle og høyst legitime. Etter min mening kan vi trekke minst tre lærdommer fra boka:

1) Mye av det som betegnes som "fremmedfrykt" gjelder høyst reelle problemer. Dette er spørsmål særlig knyttet til religion, kjønnsroller og personlig frihet.

2) Vi må være langt hardere i klypa mot religiøse ledere og andre som opptrer som moralpoliti. Å stå opp mot disse er like legitimt som det var å bekjempe kristendommen som den tiende landeplage.

3) Mye av det som ressurssterke mennesker oppfatter som spennende utfordringer i møtet med det ukjente, kan oppleves av andre som en uoverstigelig mur. Det må vi ta hensyn til.

Kanskje kan boka også være med på å løse opp en innvandringsdebatt som i dag er gått helt i stå, der du enten er FOR - eller så er du MOT.

Foslis bok har undertittel Samtaler med den tause majoritet, og har fått støtte fra stiftelsen Fritt Ord. De skal ha takk for å ha vært med å finansiere en viktig bok som er ujålete og jordnær.

Fosli gir seg ikke ut for å drive med forskning. Likevel gir han mer innsikt enn kvasivitenskapelige bedrevitere som skriver entusiastisk om det fargerike fellesskapet i indre by, men som selv har flyttet til Montebello på Oslos hviteste vestkant.

Klikk på bildet for å forstørre.

 



Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.