RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Erik Stephansen
Sist oppdatert:

Ikke bare svenske medier som sviktet under metoo

Denne uka har både Aftenposten og VG hatt grundige kommentar-artikler om hvordan svenske medier sviktet under metoo-dekningen.

Virtanen-saken startet med at en kjent medieprofil hevdet at hun var  dopet og voldtatt i 2006. Påstandene ble aldri dokumentert. Fra Uppdrag granskning
Virtanen-saken startet med at en kjent medieprofil hevdet at hun var  dopet og voldtatt i 2006. Påstandene ble aldri dokumentert. Fra Uppdrag granskning

Bakgrunnen er en dokumentar i Uppdrag granskning på SVT, som dokumenterer ren gapestokk-behandling av den tidligere Aftonbladet-journalisten Fredrik Virtanen.

Han mistet jobben på grunn av rykter og påstander som aldri ble dokumentert, men likevel ivrig gjenfortalt av svenske journalister.

Aftenpostens kulturredaktør Sarah Sørheim skriver rett ut at svenske medier sviktet under metoo-dekningen, og at metoo-bevegelsens legitimitet kan ha fått en kraftig knekk.

Astrid Meland

Mens VGs kommentator Astrid Meland, under tittelen Og der kom metoo-tilbakeslaget, beskriver hvordan mange svenske journalister, som har for vane å kreve at alle andre snakker, pinlig nok har nektet å stille opp i dokumentaren.

"Alle som sier at det ikke er lov å gi kvinner en klem lenger, har fått gratispoeng av slaskete journalistikk og feige pressesjefer, skriver Meland treffende.

Budskapet er at flere av de svenske journalistene ble aktivister, ja nærmest fotballsupportere og heiagjenger for varslerne, mens andre satt musestille i båten i frykt for å havne på "feil side".

Resultatet var at rykter og påstander fra varslere ble videreformidlet uten faktasjekk eller vanlig kildekritikk.

Jeg har ikke kunnskap om svenske forhold, men har en viss kjennskap til tilsvarende saker her hjemme. Og jeg er enig med Sarah Sørheim når hun skriver at vi i Norge i hovedsak har holdt sakene anonyme, og unngått de verste gapestokk-sakene.

Med unntak av en, nemlig Giske-saken. Sørheim skriver:

"Unntaket fra dette er sakene om profilerte politikere, og i særdeleshet varslene mot Trond Giske. Norske medier har fått kritikk for å ikke bruke nok ressurser på å ettergå innholdet i disse varslene, på tross av at de fikk svært store konsekvenser."

Det er fremdeles bemerkelsesverdig at den eneste avisen som i det hele tatt forsøkte å presentere innholdet i alle de seks varslene mot Trond Giske, var Nettavisen.

For det fikk vi kritikk fra pressekolleger, til tross for at hovedinnholdet i varslene var bekreftet av en sentral kilde i Arbeiderpartiet - og til tross for at "dommen" mot Giske senere utdypet de samme opplysningene.

Vi var havnet "på feil side".

Og her gjør Sørheim det etter min mening for lett for seg, når hun skriver om årsaken til de andre medienes tilbakeholdenhet:

"Begrunnelsen for dette går blant annet på hensynet til varslernes rett til beskyttelse, samt at dette ikke er snakk om anonyme drittpakker eller historier fra sosiale medier, men om formelle varsler gitt til ledelsen i Arbeiderpartiet."

Det kan problematiseres:

Sarah Sørheim

Jeg er enig i at varslerne har krav på beskyttelse i form av anonymitet. Men selve innholdet i et varsel mot en navngitt, offentlig person kan umulig ha et særskilt vern.

Dessuten: Det er etter hvert en kjent sak at enkelte av Giske-varslerne er eller var i Arbeiderparti-nestleder Hadia Tajiks nære krets. Å gå innholdet i disse varslene nærmere etter i sømmene burde derfor være åpenbart for flere journalister og medier.

I dag går det godt an å spekulere i om det var dette nære forholdet til varslere som gjorde at Hadia Tajik ble holdt utenfor da partileder Jonas Gahr Støre opprettet en ny, uformell ledergruppe da det stormet som verst rundt metoo-sakene like før jul.

Denne "dissingen" av Tajik har flere medier skrevet om denne uka. Kanskje et halvt år senere enn strengt nødvendig.