Klokt om sinnahøyre og sinnavenstre

Sylo Taraku har også vært generalsekretær i organisasjonen LIM (likestilling, integrering, mangfold).

Sylo Taraku har også vært generalsekretær i organisasjonen LIM (likestilling, integrering, mangfold). Foto: Terje Pedersen (NTB scanpix)

Sylo Taraku har skrevet en viktig bok om hvordan vi skal klare å snakke sammen om ett av de mest brennbare spørsmålene i vår tid.

25.04.18 16:21

 

Sylo Taraku er en sjeldenhet i norsk offentlighet. Han kommer utenfra, men kjenner Norge som sitt eget.

Som 18-åring kom han til Norge som flyktning fra Kosovo i det tidligere Jugoslavia. Han er utdannet statsviter, og har jobbet både i den høyreliberale tenketanken Civita og nå i den sosialdemokratiske Tankesmien Agenda.

For to år siden ga han ut boka Innvandringsrealisme - politikkens muligheter i innvandringens tid.

Nå har hatt gitt ut debattboka Balkanisering av Europa - hvordan populisme og innvandring splitter oss.

Det som kjennetegner Taraku er et konsekvent, velfundert - og velskrevet - mellomstandpunkt. Han advarer sterkt mot å feie problemer rundt innvandring og islam under teppet. Samtidig frykter han et debattklima der de som roper høyest ytterst på fløyene er de (eneste) som blir hørt.

Han har erfaring fra begge deler:

Han har opplevd ekstrem politisk korrekthet under et kommunistisk diktatur, og han har opplevd ekstrem nasjonalisme. Taraku understreker at han med uttrykket "balkanisering" ikke mener fare for krig, men skadevirkningene av oppsplitting og fragmentering.

Sylo Taraku spenner opp et stort lerret. Han skriver om den gode norske, anti-autoritære tradisjonen fra norske bygdesamfunn, om norske soldater i Kosovo, om EU, og om de historiske hendelsene som førte fram til oppsplittingen av Jugoslavia.

Han peker på hvordan oppløsningen av hjemlandet skjedde "demokratisk", gjennom folkeavstemninger i de ulike republikkene. Men da hadde hatet og mistroen allerede kommet så langt at få tenkte på hvordan mindretallet i de nye statene skulle ha det ...

Jugoslavias president Josip Broz Tito (th) på offisielt besøk i Norge i 1965. Her fra et cocktailparty på Grand Hotel sammen med statsminister Einar Gerhardsen. Etter hans død gikk Jugoslavia fullstendig i oppløsning. Foto: Hordnes / NTB / Scanpix

Og det er denne utviklingen Taraku ser tendensen til i resten av Europa, og også her hjemme: en populisme og en demokratiforståelse om at flertallet bestemmer, punktum. Sammen med en vulgarisering av debatten, der du i dag kan lese og høre ting som var utenkelig for få år siden.

Taraku presenterer en omfattende analyse av mediesituasjonen, og her er Taraku på sitt beste. Han kaller sosiale medier for populistenes mekka, der særlig USAs president Donald Trump leder an i å bruke twitter eller andre sosiale medier for å nå ut til "folket".

Ikke kan det kalles boikott i tradisjonell forstand, skriver han, for alle de redaktørstyrte mediene hiver seg jo på og siterer meldingene. Det er heller snakk om en avansert mediestrategi.

Taraku mener det er "sinnahøyre" og "sinnavenstre" som bruker sosiale medier mest til debatt, og peker på hvordan algoritmene på Facebook gjør at de som er enige med hverandre klumper seg sammen i mye omtalte ekkokamre.

Donald Trumper leder an i balkaniseringen av den offentlige samtalen på sosiale medier. Foto: Scanpix

I Polen og USA, for eksempel, har det gått lenger. Der ser folk på sine egne tv-kanaler, og leser sine egne medier. Der bare de som roper høyest blir hørt.

"Slik blir de moderate skremt bort. Sosiale medier er blitt polariseringens medier. Det er blitt lettere å ytre seg, men vanskeligere å bli hørt i all støyen. Spesielt hvis du er moderat."

Taraku mener likevel at Norge fremdeles er et utpreget tillits-samfunn, og bruker historiske eksempler for å vise den norske annerledesheten:

I flere europeiske land er det rett og slett forbudt å fornekte at Holocaust fant sted. Og i Frankrike er det for eksempel forbudt å fornekte tyrkernes masseslakt av 1,5 millioner armenere under første verdenskrig - noe som fikk Tyrkia til å kalle hjem sin ambassadør i raseri da loven ble vedtatt i 2011.

Årsaken er rett og slett behovet for å styrke at noe må være sant, vi må tro på det som kan dokumenteres, ellers forvitrer selve samfunnet. I store områder på Balkan, for eksempel, blir selv Srebrenica-massakren stilt i tvil, selv om Haag-domstolen grundig har dokumentert drapet på 7000 unge muslimske gutter og menn.

For oss nordboere ser dette underlig ut, skriver Taraku, og drar en sammenlikning:

Tenk om halvparten av den norske befolkningen nektet for at Utøya-massakren overhodet hadde funnet sted? Eller mente at Arbeiderpartiet selv hadde satt det i scene?

"Hvorfor tror selv de bitreste motstandere av Arbeiderpartiet at 22. juli har skjedd? spør han.

Jo, fordi nordmenn i det store og hele stoler på norske medier, svarer han selv. Vi stoler på Gjørv-kommisjonens gjennomgang i ettertid, og vi stoler på de norske domstolene som dokumenterte ugjerningene, plasserte ansvaret og dømte terroristen til 21 års forvaring.

Det er denne tilliten det er så avgjørende å ta vare på.

Kong Harald holder tale under den nasjonale minneseremonien etter terrorangrepene i Oslo og på Utøya. Foto: Cornelius Poppe (NTB scanpix)

Men hva gjør vi om denne tilliten er på vei til å forvitre?

Taraku berører den synkende tilliten til mediene også her hjemme, selv om den er høyere enn i de fleste andre land. Og han viser til høyreorienterte generelt har lavere tillit enn venstreorienterte.

Hva gjør vi med det? Skal de redaktørstyrte mediene, ofte kalt "mainstream media" blant de minst tillitsfulle, forsøke å bli enda mer "nøytrale" og "objektive"? Eller skal vi få tilbake den gamle partipressen, som tvert om klargjør sitt eget ståsted og gjør journalistikk ut fra det?

Her har Sylo Taraku ingen gode svar. Han presenterer likevel noen råd til norske redaktører:

Vi må sørge for at vi skaffer oss mer kunnskap, vi må bli flinkere til å rekruttere jornalister med ulik bakgrunn, og vi må sørge for at de betente sakene belyses fra flere sider på en upartisk måte.

Dette er gode råd, men de svarer etter min mening ikke på den virkelige utfordringen fra sosiale medier, der selve engasjementet - eller sinnet - ofte er den sterkeste drivkraften. Dette klarer ikke, eller ønsker ikke, tradisjonelle medier å svare på uten overdreven og meningsløs klikkjakt.

Taraku peker også selv på en nærmest uløselig motsetning:

Negativ omtale av populistene i sosiale medier er ikke nødvendigvis noen god løsning - for da får bare populistene bekreftet sitt narrativ (hovedfortelling) om eliten mot folket.

Sylo Taraku går med innsikt og store kunnskaper inn i den vanskelige norskhetsdebatten.

17. mai har sterk oppslutning blant norske innvandrere, skriver Sylo Taraku. Fra barnetoget over Slottsplassen i Oslo i fjor. Foto: Heiko Junge (NTB scanpix)

På den ene siden peker han på at begrepet "norsk" ikke kan forutsette norsk avstamning, lys hud eller at du er kristen. Her må det avgjørende være tilknytning til landet, lojalitet til institusjonene og den litt vagere følelsen du får etter hvert som du bor her.

Her vil han ha norsk historie sterkere inn i utdanningen, fordi kunnskap om vår felles bakgrunn er avgjørende for norsk identitet.

På den andre side advarer han mot særregler for religioner, for eksempel fritak for kroppsøving - som fort kan skape skiller mellom muslimer og andre. Også religiøse symboler kan virke segregerende, mener Taraku, og etterlyser politikerne for å lage nasjonale regler i stedet for å overlate det til den enkelte skole.

Hvordan skal vi så klare å styrke fellesskapsfølelsen tilstrekkelig slik at vi stopper balkaniseringen?

Her forteller Sylo Taraku om sin første 17. mai. Om bunader og musikkorps, faner og flagg. Om hvordan han de første årene var nysgjerrig og imponert tilskuer til denne stolte og tilsynelatende "nasjonalistiske" feiringen.

"Den norske grunnlovsdagen er et fascinerende paradoks. Nordmenn er aldri så inkluderende som på 17. mai. Det er nok også en grunn til den sterke oppslutningen om feiringen blant innvandrere", skriver han.

Selv synes jeg at dette er en viktig fortelling i Sylo Tarakus bok. Om hvordan stolte og ikke minst tydelige verter kan være de beste til å få fremmede gjester til å føle seg velkommen, inkludert - og dermed integrert.

Balkanisering av Europa. Hvordan populisme og innvandring splitter oss. 298 sider. Forlaget Res Publica 2018

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Mest lest på Nyheter

Annonsebilag