Til Vårt Land sier KrF-lederen onsdag at "kristenarven" må settes først:

- Vi er ikke redde for å si dette: Det er en tro som skal ha en spesiell plass. Så vil man si: Men skal vi ikke da ha religionsfrihet? Jo - selvfølgelig. Men en religion skal likevel løftes opp. Og ja: Dette er forskjellsbehandling, men ikke på bekostning av religionsfrihet", sier han til den kristne dagsavisen.

Deretter rører han ulike begreper sammen i en salig blanding, uten nærmere definisjon - der han snakker både om personlig tro, om "kristenverdier" og "kristenarven" i samme åndedrag.

Bakgrunnen for intervjuet er at kulturminister Trine Skei Grande (V) har varslet at utkastet til ny tros- og livssynslov vil komme i høst.

Loven er viktig, fordi den forteller hvordan vi skal betale for alt vi tror på mellom himmel og jord. Og her blir Stortinget nødt til å ta noen prinsipielle grenseoppganger som Hareide denne gangen behendig hopper bukk over.

Ikke slik at Hareide sier dumme ting. Slett ikke:

- Landet vårt har en historie som ikke skal kastes ut med badevannet. Folk som kommer hit skal få tro på det de vil, men de skal bli kjent med vår kulturarv og kristne tradisjon, sier han.

Det er jeg helt enig i. Men det er her må vi holde tunga beint i munnen:

Norge har vært en såkalt "kristen" nasjon i over tusen år. Dette ser vi både i litteraturen, i språket, i malerkunst og i arkitektur. Og det er ikke bare de som kommer hit som trenger å bli minnet på det:

Også våre barn, de som går på skolen i dag, trenger å lære hva dansen rundt gullkalven er, hva en kanossagang eller uriaspost betyr, eller hva det vil si å kaste perler for svin.

For dette må vi anerkjenne:

Uten kunnskap om de ikoniske og allmennmenneskelige historiene fra Bibelen blir deler av det norske språk uforståelig - og definitivt fattigere. På samme måte som manglende innsikt i kristendommens historie i Europa også gjør vår egen historie uforståelig.

Men da må vi også ta med motkreftene. De som kjempet mot inkvisasjonen og mørkemennene og geistligheten og keiserne, og til slutt vant fram og gjennomførte både franske og andre økonomiske og sosiale revolusjoner.

Hareide har selvsagt rett i at kunnskap om og fokus på vår egen kristne, kulturhistorie bør ha en helt annen plass enn kunnskapen om islam og andre mer fremmedartede religioner.

Men dette har ingenting med personlig tro å gjøre. Det går godt an å undervise levende om vår felles kulturarv, og til og med være stolt av den, uten å blande forkynning inn i det.

Du trenger ikke tro på Guds sønn for å anerkjenne at personen Jesus og kulten rundt ham har spilt en helt avgjørende rolle i vår vestlige historie.

Men: Mesteparten av det vi i dag omtaler som norske eller vestlige verdier - som et liberalt demokrati, ytringsfrihet, kvinnefrigjøring eller seksuell likestilling - har kommet til på tross av kirken og "den kristne arven" - ikke på grunn av den.

Eller sagt litt mer direkte:

Årsaken til at både Den norske kirke og Kristelig Folkeparti i dag er relativt spiselige for den moderne nordmann og -kvinne, er at de gjennom årene er blitt presset fra skanse til skanse av folkelige bevegelser, enten det har dreid seg om kvinnekamp eller homokamp.

Og at de har vært villige til å tilpasse seg.

Slik er kirken og de kristne selv blitt "integrert" inn i et moderne, vestlig samfunn, der religion spiller mindre og mindre rolle. Slik vi kan håpe at islam også en gang vil finne sin beskjedne plass.

I det hele tatt så har de såkalte "kristne verdiene" ikke så mye med kristendommen å gjøre, som med mer generelle humane idealer. Dette har det norske folk forlengst oppdaget og tatt konsekvensen av:

Her er noen enkle, helt ferske tall fra SSB:

I 2017 var det 3 740 920 medlemmer i Den norske kirke. Det er 70,6 prosent av befolkningen, og 102 000 færre enn for fire år siden - en nedgang på 4,6 prosent.

Ser du på antall døpte, som gir en pekepinn på retningen, er tallene enda tydeligere:

I fjor ble ca 30 000 barn døpt i Norge. Dette er bare 54 prosent av antall fødte, litt over halvparten, en nedgang på hele 8,4 prosent i løpet av fire år.

Og ikke er de såkalt aktive kristne særlig aktive heller:

I fjor ble det ifølge Statistisk Sentralbyrå holdt 61 000 gudstjenester i Norge. Dette er hele 1500 færre gudstjester enn året før, og hver søn- og helligdag møtte det opp i gjennomsnitt 92 sjeler.

Dette kunne selvsagt være fristende å sammenlikne med en gjennomsnittlig fotballkamp, men her skal jeg nøye meg med å påpeke at interessen for den kristne troen synes relativt laber.

Jeg er enig med Hareide i at den kristne kulturarven er verdt å ta vare på, og det er fint at vi har et kristent parti som kjemper for dette.

Men det er noe helt annet enn å gi en spesiell tro forrang framfor en annen.