I "To hvite menn" forteller han nå for første gang at de var "agenter" på oppdrag i Kongo da de ble arrestert.

Et annet ord for væpnede agenter er leiesoldater.

Moland og French har tidligere fortalt at de drev et "sikkerhetsselskap" med flere tidligere oppdrag både i Angola og Sierra Leone i tillegg til Kongo.

- Vi var absolutt ikke på noen guttetur. Vi var der på vegne av noen. Vi skulle løse et lite oppdrag, før vi skulle reise ut av landet igjen, sier French i dag i podkasten.

Hva oppdraget gikk ut på, vil han fremdeles ikke fortelle.

Men han røper at de forlot den hardt skadde sjåføren Abedi Kasongo i hjelpeløs tilstand ved bilen, før de selv flyktet. Men dette føler han ingen dårlig samvittighet for. Enken ble jo "kompensert", som han sier.

Jeg er fullt klar over at "oppklaringen" fra French antakelig ikke kommer så veldig overraskende på mange. De fleste av oss tenkte vel at dette med guttetur var en fargerik forklaring.

Det setter likevel saken i et nytt perspektiv, formelt sett.

Det nye perspektivet er at norske myndigheter satte himmel og jord i bevegelse, og brukte et titalls millioner kroner, for å hjelpe to norske væpnede agenter ut av en knipe fordi et kommersielt oppdrag gikk dødelig galt.

Og når det nå er bekreftet av French selv, kan vi spørre igjen: Hvorfor i all verden gjorde norske myndigheter det?

Det er også - igjen - grunn til å stille spørsmål ved norsk presses tilstedeværelse og vinklinger i Kongo.

For ganske nøyaktig fire år siden skrev jeg bloggen "Uskyldige nordmenn og ville afrikanere". Den gangen satt Joshua French igjen tiltalt, nå for å ha drept kameraten på cella.

Også denne gangen fikk vi i utallige reportasjer høre historien om den stakkars uskyldige nordmannen og de dumme afrikanerne og nærmest latterlige rettssystemet i Kongo.

Min bakgrunn den gangen var et utspill fra Terje Einarsen, professor i rettsvitenskap og tidligere lagdommer i Gulating - som påpekte at det kongolesiske rettssystemet slett ikke er så farsepreget som enkelte norske medier ga inntrykk av.

Tvert om påviste han at norske medier bevisst underslo viktige detaljer, av hensyn til Vær Varsom-plakaten - men som var helt grunnleggende for å forstå rettssaken og tiltalen mot French.

Han påviste også at det er galt det store deler av norske presse fremdeles skriver - at norske Kripos har "frikjent" French i skyldsspørsmålet om hvordan Moland døde. Hele kronikken til Einarsen på NRK Ytring kan du lese her.

Og nå er vi her igjen:

På selveste 17. mai i fjor (!) kunngjorde statsminister Erna Solberg (!) at Joshua French endelig var løslatt og på vei mot Norge. Nå er det gått ni måneder, og den tidligere leiesoldaten er i full gang med å forberede sin økonomiske framtid med podcast, bok- og filmplaner.

Ingenting galt i det. Det blir kanskje spennende.

Og min kritikk går overhodet ikke mot Kari Hodne French, som har gjort inntrykk på mange på grunn av sitt utrettelige arbeid for å få sønnen ut av fengselet og hjem til Norge. Hennes engasjement er dypt menneskelig, rørende og rosverdig.

Men det viktige spørsmålet for offentligheten har fått ny aktualitet:

Hvorfor i all verden skulle norske myndigheter og norske medier i vanhellig allianse ile til for å hvitvaske to norske leiesoldater på oppdrag i utlandet?