RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Lasse Olsrød Evensen

Du er heldig du pappa, som er død når det blir krig i Norge

-Du skal være glad for at du er gammel du pappa. Jeg ser på den lille jenta mi. Hun står der med tårer i øynene. Munnvikende vibrerer. -Hvorfor skal jeg være glad for det da, jenta mi? spør jeg. Hun ser på meg. Tårene renner sakte nedover kinnet hennes. Hun er redd. Så sier hun: -Jo, fordi da er du død mens jeg må oppleve krig i Norge. Problemet er at da er ikke du her for å passe på meg.

-Hvorfor tror du det da? spør jeg. Svaret kommer momentant. -De folkene som kommer hit nå har jo med seg krig til oss der de kommer fra. Da må det jo bli krig her også. Og det vil jeg ikke!

En enkel konklusjon. Litt for enkel? Kanskje ikke?

Hva skal en far si til slikt? Hva skal jeg svare? Det gikk plutselig opp for meg at jeg ikke kan garantere sikkerhet og fred for min datter i fremtiden.

Kanskje jeg er heldig? Kanskje jeg er av den siste generasjonen som får oppleve fred i et av verdens beste velferdssamfunn? Kanskje det er helt greit at jeg statistisk sett er død og begravet om 25 år?

Julia er snart 10 år. Hun går i femte klasse på Hønefoss Skole, en skole hvor det er mange fremmedspråklige barn. Snart kommer det flere. Asylmottaket på Hvalsmoen rett utenfor byen har snart dobbelt så mange beboere som de hadde for bare et par måneder siden. Hvalsmoen huser nær 1000 personer som søker opphold i Norge.

Utsagnene fra min datter kom da hun plutselig sto ved siden av meg da jeg så TV2 nyhetene for et par dager siden. Sønderskutte byer, svarte IS flagg, flyktninger på vei gjennom Europa, opptøyer i Sverige, barn med blod i ansiktet som forteller om bomben som rammet da de satt hjemme og gjorde lekser. Kanskje jeg burde slått av TV-apparatet?

Jeg er faktisk ikke sikker. Noen med større forståelse for barnepsykiatri enn meg vil sikkert hevde det. Men dette er Europas virkelighet om dagen. Usikkerhet, terroranslag og redsel i befolkningen. Det hjelper ikke hvor mye vi skriker på barmhjertighet og nestekjærlighet. Vi er redde. Redde for at vårt fredfulle samfunn skal sprenges i fundamentet.

Hvorfor? Virkeligheten er ikke lenger langt der borte uten at vi berøres. Det er ikke lenger noe vi bare ser på TV. Vi begynner å kjenne virkeligheten på kroppen.  Da blir vi redde. Vi, egoistene fra nord.

Vi står ved en skillvei hvor vi enten må sikre vårt eget samfunn så lenge det går - eller hjelpe og ta i mot mennesker i nød som garantert bringer med seg noen få esktreme terrorister. Naivitet nytter ikke lenger. Den ene(og det er nok med en) av titusener er her allerede. Den ene personen som på et eller annet tidspunkt vil spre frykt, død og terror i vårt land. Den en som vil skape sinne, fordømmelse og kanskje hevn mot en hel folkegruppe. Den ene som kan starte et helvete i vårt land. Den ene er her. Garantert.

Skal vi la den ene ødelegge for så mange? Skal vi stenge for alle for å slippe den ene?

Jeg har ikke noen gode svar. Jeg vet bare at hat ikke fører noe godt med seg fra noen. Og jeg vet samtidig at hvis jeg må prioritere, vil jeg gjøre alt jeg kan for å forsvare min lille datter. Jeg vil gjøre alt for at hun skal få en god fremtid.

Jeg vil bare det samme som flesteparten av de flyktningene som kommer hit med sine små barn. Jeg kan ikke klandre dem fordi de er like meg. Eller?  Hadde det ikke vært for den ene...

Det er en menneskeplikt å hjelpe. Og det er en menneskerett å få hjelp. Samtidig er det en menneskerett å ha meninger. Det er hele fundamentet for vårt samfunn, vår egen sikkerhet. Vi trenger politikere som sier at vi skal åpne grensene - og vi trenger de som sier at vi skal stenge. Vi trenger bare ikke de som hater.

Jeg er også fordømt lei de politisk korrekte som mobber hvis noen har andre meninger. Dette er også en farlig form for ekstremitet fordi den knebler det frie ord. Hele demokratiets fundament.

Samtidig må vi forstå enkel logikk og, la meg kalle det, "folkepsykologisk reaksjon". Når eldre i vårt velferdssamfunn lider, barn lever på fattiggrensa, når vi ikke har råd til livsreddende kreftmedisin, ja, da må man forstå at det virker provoserende når det brukes hundretalls millarder på flyktninger. Man bør muligens forstå at folk i Norge reagerer når vi ser flyktninger i VG-TV reportasjer som viser frem en lommebok med mange titalls 100 Euro sedler. Som tar taxi gjennom hele Sverige for å komme seg til en sikker grenseovergang til Norge. Jeg tar meg selv i å bli provosert når jeg ser flyktningene i min egen by opptre i ungdomgjenger med fine merkeklær surfende på kliss nye smarttelefoner. Jeg tar meg selv i at jeg blir irritert alle den tid jeg vet at jeg fant min mor nedpisset og neddopet på gamlehjemmet uten at noen gadd å løfte en finger, og uten at noen ville vise ansvar. Mor er heldig. Hun er død nå...

Jeg? Jeg er bare et egoistisk, normalt menneske som vil at mine kjære skal ha det bra. Er det for mye forlangt? På den annen side. Jeg er skamfull over at jeg har slike "primitive" tanker. Derfor legger jeg de til side. Vi ta vare på andre mennesker uavhengig av religion og status. Alle fortjener en sjanse. De er av kjøtt og blod akkurat som oss. Og de er redde. De blør. De fryser. Faen ta de som påfører mennesker slike lidelser. Vi hjelpe.

Men tilgi meg for at jeg har disse egoistiske tankene. Jeg vil jo bare ha det bra for meg og mine. Som flyktningene.

Jeg sier som kongen. -Det finnes en grense. Vi kan ikke redde dem alle. Men vi kan redde noen. Vi diskutere hvor mange. Vi må ha sterk kontroll med de som kommer hit. Grensene kan ikke være så vide at vi mister kontrollen. Gjør vi det, forteller det oss tar vi mot for mange. Ingen er tjent med kaos.Hva synes du? Såpass skylder vi de som har bygd samfunnet vårt. Og såpass skylder vi den kommende generasjonen enten det er min datter eller de flyktningene som skal bo i Norge.

Flyktningene? Ja, det er de som må tilpasse seg vårt levesett, lære seg norsk og leve etter norske lover og regler. Mulig noen vil kalle meg rasist på bakgrunn av det siste utsagnet mitt, men vit at jeg er glad i alle mennesker og gjerne gir av min kjærlighet. Jeg er bare ikke Gud eller Jesus. Jeg har mine begrensinger. Jeg klarer ikke redde alle. Det klarer ikke Norge heller.

Ei heller vil jeg at min datter skal få rett. At jeg er heldig som er død om et par tiår.

Oppfølgning til denne bloggen:

Norge frykter flyktningene