RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Lasse Olsrød Evensen

Farvel, Ianko!

 

 

Svenn Børre steinsland bor i Voss. I går var han på hundeplassen i Kinsarvik for aller siste gang med sin kjære venn, Janko, 13.5 år gammel. Janko elsket den plassen...(Foto: Privat)

Riktig bruk av ord gir makt. Men et bilde kan si mer enn tusen ord. Svenn Børre Steinsland må i dag ta den tunge veien til veterinæren for å avlive sin 13.5 år gamle schæferhund, Ianko. I går var de for siste gang på hundeplassen, stedet Ianko elsket over alt på jord…  Farvel, Ianko!

Sorg. Vi har alle følt det. Mange forstår ikke sorgen et menneske kan ha når det gjelder kjæledyr. Faktum er at denne sorgen for mange er like stor som når vi mister et menneske. Hva er det med dyr som gjør at så mange av oss blir så ekstremt lykkelige – og at vi får så sterk sorgreaksjon når de dør? For meg er det sårbarheten, den totale lojaliteten – og at de aldri svikter. De er din venn uansett – en egenskap mennesker kanskje skulle hatt mer av….

-Sier du at en hund har personlighet? Det er første gang jeg har hørt. Det går jo ikke an, sa en kompis til meg for bare et par dager siden. Jo visst går det an. Jeg er, som sikkert mange har fått med seg, en hundemann men ble det først i voksen alder. Hunder har alle forskjellige personligheter. Selv om ordet menneskeliggjør hundene, står jeg inne for det.

Min første hun var en dobermann. Han het Eich. Jeg hadde mitt siste oppdrag for Dagbladet og skulle ut i en usikker tilværelse som frilansfotograf . Hunden hadde blitt pint og plaget av en fyr som ikke brydde seg. Jeg skulle lage reportasje. Media har for lengst forstått at dyrehistorier selger..

Oppdretteren av bikkja, og en venn hadde hentet hunden, men den var for svak og underernært til å leve. Samtidig var de usikre på hva slags mentale skader den hadde fått av behandlingen. Mens jeg fotograferte hunden under lek med en annen hund, hoppet den plutselig inn i varerommet på bilen min. Bakdøra sto åpen. Og der ble den. Hunden ville ikke ut…

Det var et eller annet i øynene på denne bikkja. Et slags rop om hjelp. Ikke hadde jeg noen peiling på hund, ikke hadde jeg hatt hund før – og ikke hadde jeg tid til bikkje heller. Men følelsene tok overhånd.

-Han blir med meg. Jeg betaler veterinærutgiftene, sa jeg. Og så kjørte jeg av gårde med en forstyrret dobermann i bagasjen. Hva nå?

Den første natta bodde jeg hjemme hos mine foreldre. Min far var livredd hunder – og min mor var oppgitt over min impulsivitet. Jeg var også usikker. Bikkja lå og knurret hele natta. Jeg skal innrømme at jeg lurte fælt på hva jeg hadde gjort. Men omsider sovnet jeg, utslitt av inntrykk.

Neste morgen da jeg våknet, var bikkja borte. Jeg bannet stille inne i meg. Hva hadde skjedd? Hvor var han? Men synet som møtte meg da jeg kom inn på kjøkkenet, kommer jeg aldri til å glemme. En logrende dobermann med snuta langt ned i matfatet og en smilende aldrende kvinne med bredt glis og grått hår som satt ved siden av monsteret og klappet ham over hodet.

-Han var så sulten, Lasse. Vi har kost oss hele morgenen…

Fra den dagen var jeg hundefrelst.

Eich var min trofaste venn i nesten åtte år. Han var med overalt. En dag fikk han mageproblemer. Jeg reiste til den lokale veterinæren som fastslo at dette var magedreining. De pumpet bikkja full med vann, med amatøren som behandlet han, klarte ikke å få vannet ut igjen. Og med magen full av vann, fant de plutselig ut at de skulle stikke hull på magesekken med en kanyle for å tappe han for luft. Det fikk de ikke til. I hui og hast kjørte jeg til veterinærhøyskolen i Oslo hvor de umiddelbart tok han under behandling. Jeg måtte reise hjem. Dagen etter kom telefonen. Eich var død…

Da raknet verden min fullstendig. Jeg hadde aldri mistet noen eller noe jeg var glad i tidlig. Kroppen reagerte med krampegråt og bunnløs fortvilelse. Det gjorde så vondt. Men på en eller annen måte visste jeg at Eich hadde en plan med dette her. Sorg er noe vi alle på et eller annet tidspunkt må igjennom i livet. Og det skulle komme mer…

Et år etter, døde min pappa. Min aller beste venn og kompis. På nytt kom sorgreaksjonen, men denne gangen hadde jeg kjent på følelsene før. De var helt like. Savn, tårer, fortvilelse. Akkurat da sendte jeg en stor takk til Eich. Han hadde lært meg hva sorg var. Jeg var på en måte forberedt på reaksjonen. Min mamma døde også i desember sist år. Da jeg sto foran hennes båre, husket jeg historien med Eich - og hvor glad hun var i våre hunder. De forsto at hun var snill og elsket å komme til det lille røde huset hennes. De visste at det ble kos og noe godt å spise...

Siden den gang har jeg hatt flere hunder, alle med forskjellige personlighet. Noen er bare der for alltid i minnene. Da jeg så bildet av Svenn Børre på facebook i dag, våknet  følelsene og savnet etter våre egne døde familiemedlemmer med fire til liv. Sammen med Julia(7) så vi på en film om vår avdøde schæferhanne, Pacco vom Nadelhaus, som døde i Julias armer for tre år siden. Han var stor, staut, snill – og Julias trofaste lekekamerat siden hun kunne krabbe. Vi husket da han lå med tiara på hodet og med fullt av dukker rundt seg mens Julia sov med hodet på magen hans. Da var hun fire år.

Vi har grått mye for våre savnede venner denne morgenen, Julia og jeg – og gitt noen ekstra klemmer til de firbeinte som er her i dag. Vi sender alle gode tanker til Svenn Børre i Voss som kanskje allerede har vært hos dyrlegen når du leser denne historien…

Og i ettertid har Svenn Børre lagt ut denne meldingen på Facebook:

"Takk for alt kjære gode gutten til far

SchH1 Ianko av Svebø 

f. 14.12.1999 d. 29.04.2013

Et vennlig og lunt vesen har trukket sitt siste pust - en gammel venn har sagt farvel. Her sitter en igjen med en tomhetsfølelse og uenderlig savn og smerte i seg som vil ta tid å lege. Å miste en hund - eller rettere sagt - måtte ta den beslutningen å avlive en gammel venn fordi belastningen dens med å leve etterhvert blir for stor er langt langt tøffere enn hva folk som aldri har hatt hund kan forestille seg.

En hund blir som et barn for en - og en venn av det trofaste slaget som alltid er der selv når en er glemt av andre !!! En hund svikter en aldri !! Ianko var slik !

For de fleste blir ens første hund det mest spesielle - for meg var det også slik med Ianko sin oldemor Heidi. Jeg har nå drevet med oppdrett i snart 20 år - og må si at Ianko er den andre hunden som virkelig har satt slike solide spor i meg og mine. Ungene (Amalie og Maria) har også hatt et fryktelig døgn etter at jeg hentet han i går. 

Ianko var en hund som på alle måter var av det unike slaget - som en ikke opplever så mange av "på veien". En fantastisk flokkleder og "preger". Vennlig med alt og alle, livsglad og kjærlig.

Jeg la nok på mange måter mye igjen av meg selv på veterinærkontoret i dag når Ianko sovnet stille inn i fanget mitt vel 13.10 tiden:) Takk for gode minner, gutten min, og for at du fulgte meg i tykt og tynt disse 13 1/2 årene og alltid var der for meg ! 

Takk til dattern min Linn Kristin som kom og ble meg på den tunge stunden :) Glad i deg!"