*Nettavisen* Nyheter.

For dårlige trenere i Tippeligaen!

Hvorfor har norske Tippeligaklubber forelsket seg i norske og svenske trenere? Hvorfor tror norske fotball-trenere at de er så forbanna gode? Hva hindrer norske fotball-klubber i å hente topptrenere fra utlandet som kan heve nivået i norsk klubbfotball? Og hvorfor er de hjulbeinte sveklingene på vei ut av fotballen? La meg først se på noen realiteter:

Vålerenga tvilholdt på Martin Andresen. Faktum er at Martin er norsk innavl uten spesiell internasjonal erfaring verken som spiller og som trener. Jeg gidder ikke regne med oppholdet hans i England. Det teller liksom ikke… Men hva hadde han som gjorde at ledelsen i Vålerenga trodde på en femårsplan og topp i Europa? Trenerkompetanse? Nei! En internasjonale fotballkarriere? Nei. Kontaktflate? Neppe.

Atpåtil var han en type (ifølge egne spillere jeg har snakket med)som var spesialist i å kritisere spillerne men aldri gi ros. Det MÅTTE bli dårlig stemning når spillerne er redde for å gjøre feil på treningsfeltet og i kamp. Dette skaper tapere, ikke vinnere.

FRUSTRERT PSYKOLOG: I Hønefoss Ballkkubb viser man hemningsløs lojalitet for en trener som nesten klarte å sende laget ned i Adecco. Riktignok var det en bra vårsesong, men et lag som ikke vinner på flere måneder – og som plutselig rusler rundt hånd i hånd med nedrykks-spøkelset og en frustrert psykolog(Ref: trener Leif Gunnar Smerud er psykologi-utdannet) - må få klubbledelse og styre til å reagere. I media ble treneren mer og mer borte, mer og mer grå og trist etter som sesongen skred frem. Han fremsto ikke som den lederen et lag i motgang trenger. Når det blåste på toppen, sa han: -Vi skal gjøre det vi alltid har gjort Problemet er bare: Det holder pinadø ikke!! Man tråkker ikke på gassen når det går utenfor stupet. Da bruker man bremsen, finner en annen vei – og så gasser man. Forstått?

Også i HBK synes det klart for meg at det må til et trenerskifte hvis ikke skal rykke ned neste sesong. Laget er jo til og med sviktet av sin egen by med kun 1500 til 2000 tilskuere på tribunene. Ja, ja… Det er mange med solbriller på i Hønebyen. Dumt. Fordi jeg ønsker HBK alt godt.

Selv i Rosenborg lar man Supersvensken fortsette. Jeg er forundret over nettopp dette. RBK er en klubb som har vist seg frem i Europa, som har hatt sterke trenertradisjoner de siste årene. Nå blir det hele litt kjønnsløs, litt stakkarslig, litt tamt.

Og slik kan jeg plukke fra hverandre klubb etter klubb. Det irriterer meg… Norsk fotball fortjener bedre.

SUR GRINEBITER: Herregud! Er jeg i ferd med å bli en grinete, sur mann mer bitter i smaken enn snus? Nei, jeg vil nemlig ha norske lag som regelmessig kan spille jevnt med de beste i Europa. Og da konstaterer jeg at det er trenermangel i Norge – eller mer presist: Mangel på gode trenere!

Jeg stilte spørsmålet: Hva hindrer norsk fotball å hente inn utenlandske trenere? To grunner: Penger og ambisjon. Rent økonomisk står det ikke SÅ dårlig til i mange klubber – som Vålerenga og Rosenborg. VIF har jo sine rike onkler og vil fint kunne finansiere en topptrener. Ambisjon? -Nja, egentlig klarer vi jo ikke å hamle opp med de beste ute uansett, tenker mange. Så derfor er de norske og de svenske trenerne helt all right. -Nei, sier jeg. De er ikke det! De er faen meg ikke det!!!

Hvor er så trenerne med masse internasjonal erfaring, kontaktflate og en annerledes treningsfilosofi i Norsk Tippeliga? Jo, de befinner seg på helt andre kontinenter. De som prater noe annet enn verdensspråket norsk, vet knapt at det spilles fotball i Norge. De vet bare at Solskjær har suksess. Med Molde. Og her kommer sakens kjerne: Solskjær!!!!

HAR ALT: Ole Gunnar har alt. Internasjonal erfaring, kontaktflate, filosofi og vesen. Han er verdensmester i å gi ros – og har derfor alibi til å gi ris. Samtidig har han følt verdens beste fotball-spillere på kroppen både med og mot. Solskjær er ren Norges-reklame. Han KAN gjøre norske toppklubber mer interessant for utenlandske trenere. Her i Norge har vi bare en Solskjær, men verden har faktisk flere. Som atpåtil er arbeidsledige…

JØRN ANDERSEN: I Tyskland i disse dager vandrer det rundt en herremann som av en eller annen grunn er ugelsett i Norge. Jørn Andersen. Han er den første utlendingen som ble toppscorer i tysk Bundesliga, som har spilt og trent i Tyskland i over 25 år, som sitter på en enorm internasjonal kontaktflate. Og som har hatt mer trenersuksess enn det nordmenn egentlig forstår. Han trente Mainz opp til semifinalen i cupen i Tyskland mens de var i 2.Bundesliga for snart fire år siden. Og han trente laget opp i 1. Bundesliga samme sesong. At han ble dolket i ryggen av en maktsyk ny sportsdirektør, får så være, men dette er en stor prestasjon i en av verdens hardeste ligaer er og bør være udiskutabelt. Riktignok ble det ingen suksess da han tok over Karlsruhe i 2.Bundesliga sist vinter, men det var en umulig oppgave i en klubb i fullt opprør. Man kan ikke gjøre gull ut av gråstein.

I mine øyne er Andersen en dyktig trener. Han forlanger mye av spillerne sine både fysisk ,psykisk og med ball, men samtidig er han medmenneske midt oppe i alt. Han gir ros og han gir ris samtidig som han lever og ånder for oppgaven. Jeg er skråsikker at han kan tilføre norsk fotball mye.

http://www.youtube.com/watch?v=HP9gKkyzXmU&feature=plcp

Han uttalte til meg i et intervjue i sommer at han gjerne kunne tenke seg å trene en norsk topp-klubb. Aller helst Vålerenga, som hans hjerte banker for etter at han sjøl spilte der med braksuksess før han satte kursen ut i Europa. Men neida: Andersen har ikke hørt et pip fra verken Vålerenga eller noen andre norske klubber som nå er på trenerjakt. Hva tenker folk med? Er de redde for å få inn sterke personligheter med kompetanse? I mellomtiden har han stadige tilbud fra andre, men denne gangen venter han rolig på den rette klubben, klubben han kan bygge opp som han sjøl vil uten å måtte forhaste seg.

ARROGANT: Egentlig kan jeg ikke tenke meg noen mer arrogant idrettsgren enn fotball. Mens andre idrettsgrener kikker over skuldra for å lære av andre, har fotballen slitt med sitt eget forgodtbefinnende. Kun de som ser idrettslige sammenhenger, som er ydmyke i forhold til andres kompetanse over sportsgrensene– og som jobber knallhardt, får resultater. Sånn er det i all toppidrett – men dette har vært fraværende i nasjonal og internasjonal fotball. Heldigvis er fotball som idrett under stor utvikling selv om altfor mange ihuga fotball-journalister, supportere, spillere og trenere fortsatt ikke klarer å se dette. Det er nemlig noen få som har forstått det: De beste internasjonale trenerne og de beste spillerne.

Min påstand: Endelig er atletene på vei inn i fotballen. Takk og pris! De med fysikk og koordinasjon samt intelligens som ville gjort dem til topp-atleter også i andre idrettsgrener, har nå begynt å dominere med knotter under skoa. Fotballens hjulbeinte sveklinger - som ikke kunne løfte 50 kg i knebøy, som ikke løp 60 meteren under 7.5 sekunder – men som klarte seg brukbart med intelligens og spilleforståelse, er på vei ut og vekk.

I love it!

Derfor: Jeg er positiv. Det skal bli moro å følge fotballen rent sportslig fremover, kanskje også i Norge. Hvis de får inn et par tre internasjonale trenere som kan høyne nivået…

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.