Henrik Ingerbigtsen: -Mer adrenalin enn blod i årene

Bislett Games er ikke hva det engang var. Det som for meg, en langt over middels friidrettsinteressert idiot, fortonte seg som middels kjedelig i flere timer, endte i en festforestilling i norske farger. Jeg takker deg, Henrik Ingebrigtsen. Jeg takker. Min fasinasjon for deg er langt over middels sportslig sett. For en løper. For en pappadalt. Mannen avsluttet de siste 400 meterne på 54 sekunder på drømmemilen og satte norsk rekord med over tre sekunder. Dette er langt over middels imponerende. Og innmari fort.

3.50.72. Norsk rekord. Et langt over middels intelligent løp. Med piggsko på beina sprenger han IQ-tester og får ærestittel i sin egen Mensa-organisasjon. Tribunene våknet på Bislett da mannen med den merkelige frisyren akselererte i feltet. De reiste seg. Jublet. Skrek. Det fikk meg til å bli nostalgisk. Slik var det nemlig på annethvert løp i gamle dager da Store Stå var uten stoler og folk sto som sild i tønne. Den gang John Walker herjet på drømmemila, smågutter falt på kne foran Sebastian Coe og Audun Boysen var den store kongen. Neida, jeg glemmer ikke Vebjørn Rodahl. Ta det helt med ro. Jeg glemmer selvfølgelig ikke han! Men det var noe med stemningen som gjorde at en gammel, senil sportsjournalist våknet til liv og kjente følelsen av piggsko på beina. Jeg sier som Henrik sa på pressekonferansen:

-Jeg var så oppglødd etter løpet at jeg hadde mer adrenalin enn blod i årene.

Jeg for min del kjente at fettet rundt magen ble mektig irritert over at jeg beveget meg opp og ned i jubeldans over en fjerde plass. Nok om det.

Det er typer som Henrik Ingebrigtsen stevnedirektør Steinar Hoen trenger for at folk skal fylle mer en et halvfullt Bislett. Carl Lewis sa i et intervjue med VG at friidretten sliter. Jeg er helt enig. Dette blir for tynt. Det blir for lite fest. For lite underholdning. Er ikke Usain Bolt med på et stevne, har ikke folk interessen. Det hjelper ikke hvor fort all verdens kenyatter løper på 5000 meter når Sindre Buraas blir helt sist, når Andreas Thorkildsen kaster kortere enn verdens beste damer og Ezinne Okparebo løper 100 meteren på 11.40. Nordmenn vifter ikke orgasmisk med flagget av resultater under middels. De blir sittende rolig på tribunen uten nevneverdig trening av stemmebåndene. Det hjelper heller ikke at man kjører den kule arenastilen som man gjorde på Bislett med vokalbasert musikk som ligger under når speakerne snakker. Frustrerende. Irriterende.

Er det for mange øvelser i friidrett? I snart 100 år har de mikset kast, hopp og løp. Det blir jo som å ha fotball og kajakk på samme arena samtidig. Hva synes våre fremtidige friidrettsentusiaster? Hvor bra er friidrett for fremtidens TV-generasjon? Hva må man gjøre med arenaproduksjon for at dette skal bli en underholdende? Jeg vet en ting: Å mikse musikk med speakerne når en kvinnelig sangstemme skal konkurrere med speaker Jo Nesse, blir feil. Dette kan gjøres mye mer lekkert. Til å begynne med, bruk i alle fall instrumental musikk. For øvrig skal speakerne Jo Nesse & Co ha ros for god og informativ og proff jobb. Dette funket.

Men glem oppgulpet nå. Glem det, sier jeg. Det er kun som en kuriositet å regne. La oss juble for Henrik Ingebrigtsen. Jeg skal pinadø ta meg ei pølse i lompe i lutter glede i kveld siden Henrik tok seg en ekte Coca Cola på pressekonferansen. Så får magefettet mitt bli så irritert det bare vil.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.