RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Lasse Olsrød Evensen

Hundeoppdrett, en farlig hobby?

Noen ganger lurer jeg på om hundeoppdrett kan være en farlig - og uansvarlig  hobby? Ofte ser jeg oppdrettere som har store møkkete kennelanlegg med en hel haug med utrente hunder. Noen vanskjøtter hundene sine på det groveste.

Det blir en besettelse for mange. Hundene blir stående i luftegårdene sine hvor de hopper opp på gitteret, løper rundt i en sirkel på 2X2 meter, får liten eller ingen kontakt med mennesker  - og ingen sosialisering.

-Vi må spare på de for å se hva det blir ut av dem, sier oppdretteren. Uten å tenke på hundenes beste. Jeg har sjøl vært og hentet hunder som har hatt skader i hofter og albuer etter ensidig belastning over mange måneder i hundegård. Jeg skjønner ikke hvordan folk kan ha samvittighet. Det er levende dyr man snakker om. Men ambisjoner på utstilling overskygger totalt ansvarsfølelsen. Og når oppdretteren blir konfrontert med fakta, reagerer INGEN med ydmykhet. Det er fullt raseri. Sjøl har jeg blitt bedt på juling et par ganger...

Men jeg skal ikke klandre noen for hardt, fordi:

Jeg har sjøl vært med på karusellen. Jeg har sjøl tatt for dårlig vare på hundene mine i og med at det ikke lar seg gjøre å trene over ti hunder hver dag. Jeg innså at det var uansvarlig. Jeg fikk dårlig samvittighet, Dyre avlshunder ga jeg bort rett og slett for at de skulle få et bedre liv. For meg ble det tre-fire timers jobb om morgenen og det samme på ettermiddag og kveld. I lengden kan man ikke bruke så mye tid på en hobby. Og kutter man ned på tiden, kutter man ned på hundenes ve og vel. Det er et enkelt regnestykke.

I tillegg til dette, ser jeg altfor ofte møkkete og usanitære kennelanlegg. Hunder står i sagflis og hundedritt, det er støv i mengder inne i mange av kennelhusene - og noen lar til og med hundene sitte dag etter dag i en hundehenger - uten muligheter for å snu seg rundt på en skikkelig måte eller stå oppreist uten å krumme ryggen. Det sier seg sjøl at dette ikke er bra - og det er for mange av dem som holder på slik. Men samtidig krever det masser av tid med rengjøring, vasking, foring etc når man har så mange hunder. Da må man igjen tenke på hva som er best.

Likevel har jeg venner og oppdrettere som er meget ansvarsbeviste - og som bruker masse tid på hundene sine. Det er skinnende rent over alt, de har skikkelige hundegårder med masse plass til hundene slik at de får rørt seg ordentlig - og de trener hundene både fysisk og psykisk regelmessig - til tross for at de også er meget ambisjonsrettet når det gjelder utstillingsresultater. De kommer med hunder på utstilling som på alle måter er i godt stell. Det er morsomt å se. Og det beviser at der ER mulig! men det krever intelligens, forståelse for hundeliv - og samvittighet.

Derfor skal vi ikke t alle over en kam. Ei heller de som ikke har strøkne hundegårder eller ressurser til å gjøre det på aller beste måte, er nødvendigvis dårlige oppdrettere. Men de har kommet til "the way of no return" - der hvor det for fort blir for mange hunder. Og det er ikke like lett å kvitte seg med dem for det er vanskelig for et menneske å innrømme at man rett og slett ikke klarer å ta seg godt nok av dyra sine. Det er en tung anerkjennelse - og for mange et stort personlig tap.

Jeg skal aldri mer gå i den fella at det hoper seg opp hunder. Da finner jeg heller en god familie hvor hunden kan få et verdig liv - ikke hoppe år etter år rundt i en liten hundegård og få seg et par treningsøkter i uka.