RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Lasse Olsrød Evensen

Hvorfor skrive om OL-gull når folk sulter og dør?

I Sotsji har sola gått ned. Regneværet har tatt over og kjemper for å bli snø. Vi, dvs Norge og meg,  vinner endelig gull etter at smøreskandalen har gitt oss strafferunder både i langrenn og i skiskyting samt som mennesker. Norge jubler igjen. Millioner samler seg foran TV-skjermene. På Facebook syntes derimot en person at sportsjournalistenes krigstyper med katastrofe, skandale og fiasko var totalt ute av proporsjoner. Hvordan kunne man skrive slik når mennesker ute i verden ikke har mat?

Har denne personen rett?

-Hvorfor snakke om katastrofe, skandale, fiasko og hoder som skal rulle når det fortsatt er mennesker som sulter i verden, skrev denne personen. Jeg ble irritert. Kalte dette for patetisk og platt. Jeg engasjerte meg i diskusjonen.-Hvorfor kan ikke folk få glede seg, tenke på noe annet enn det som gjør vondt i verden, sa jeg. Og mente for så vidt det jeg sa. Jeg er bare så lei av utsagn som skal gi oss ustanselig dårlig samvittighet for at vi faktisk kan ha et godt liv. -Hvordan glede seg over et godt måltid når barna i Afrika ikke engang har rent vann?

LIKER IKKE: Men samtidig har denne personen så altfor rett. Jeg liker bare ikke bli minnet på det. Og hvordan kan man snakke samt skrive om skandale, katastrofe eller svenskekrig når det gjelder skisport. Det kan aldri bli en krig. Det kan aldri bli en skandale. Det kan aldri bli en fiasko. Det er idrett, for svingende. Det er i utgangspunktet en hobby som har blitt et levebrød for noen få. Idrett: egentlig ikke viktig i det hele tatt...

Fordi det bare er idrett?

TOTAL HENGIVENHET: Jeg har vært mange ganger forundret når jeg ser fotballfans brake sammen i slåsskamper før et lokalderby. Idretten rommer følelser og et engasjement som overskygger virkeligheten. Det er et øyeblikks triumf som ender i glede eller tårer. Det er følelser som folk må få ut. Der og da det mest viktige av i hele verden.  Det er den totale hengivelsen til sportstjernenes fiasko eller jubel.  Det overgår alt annet i livet. Jeg skjønner det ikke.

Samtidig kan jeg også skjønne det. Denne øyeblikks glede eller sorg på en annens vegne får også meg en stakket stund til å glemme meg selv og mitt eget. Jeg er avholdsmann, men tror det kan sammenlignes med en rus, en "utenforsegsjøl-opplevelse", en slags flukt.  Men bare for en stakket stund. Ikke hele tiden.

PERSPEKTIV: Likevel er det viktig å sette disse følelsene i perspektiv. Det skal og MÅ aldri bli altoverskyggende. Det skal bare være det det er: en real idrettskamp. Så må livet gå videre. Dessverre er det ikke slik for så altfor mange.

HATMELDINGER: Den norske smøresjefen til langrennsløperne har fått hatmeldinger på SMS, på mail og på fjeseboka. Hatmeldinger med fullt navn, adresse og telefonnummer fra avsender. Til og med datteren hans blir mobbet på skolen fordi pappa har satt hele nasjonen i vanære. Hva skjer? Det eneste han har gjort er å ha litt for godt feste men altfor dårlig ski. Herregud. Er dette noe å ta på vei for?

Nei. Det er ikke det. Det er ikke viktig. Det er for jævlig at folk skal oppføre seg sånn. Det er for dumt at vi journalister nyter å bruke krigstyper som neppe vil være større om fjerde verdenskrigen skulle bryte ut. Det er for jævlig at vi ikke tenker på de som ikke har mat, de som kriger i Syria, barna som dør i Afrika fordi de ikke har vann eller gatekampene i Kiev.  Jeg vet det. Du vet det. Alle vet det. Det er for jævlig.Men likevel...

TRENGER GLEDE: Det er bare det at vi trenger glede i livene våre. Sport er underholdning og et slags blodig alvor på en gang. Jeg skal innrømme at jeg gråter når jeg ser norske skijenter holde rundt hverandre i sorg for at lagvenninnen har mistet sin kjære bror. Jeg gråter ikke når jeg ser bildene fra en flyulykke i Afrika hvor det er 100 døde. Jeg får tårer i øynene når Emil Hegle Svendsen får sin revansj, når Kjetil Jansrud jubler i ekstrem lykke på sletta etter super-G seieren. Jeg gråter ikke når jeg ser reportasjer i nyhetene om utbomba hus og kjemiske våpen i Syria. Er jeg en følelseskald djevel? Jeg verken tror eller håper det.

I mitt eget liv, som på mine premisser og forutsetninger ikke alltid er like lett, er det godt å kunne vise empati og medfølelse for andre enten det er i sorg eller glede.  Det er noe med utsagnet om at "alt er relativt". I slike stunder er en idrettsbegivenhet som OL med norske idrettsutøvere i gullkamper noe jeg lever tett på og som engasjerer. Det føles mye nærmere akkurat nå enn menneskers ufattelige lidelser et sted der ute i den store verden, enten det er Afrika, Syria eller Ukraina. Men jeg føler jeg trenger denne åndelige påfylling av glede og engasjement. Jeg, som så mange andre av oss. Og jeg ser ikke så mye galt i det.

Jeg tror at hvis vi bare skulle grave oss ned i elendigheten og bare leve for og med dem som har det vondt, ville vi aldri få overskudd til å gjøre noe med den. Vi er mennesker. Vi har rett til å være glade uavhengig av hva som skjer med andre. Glede gir energi. Glede gir et samfunn som gir oss energi til å gjøre noe med det vonde i verden. Mange får denne gleden via sport enten som aktiv eller som passiv.

Nettopp derfor er sport og idrett med sportsjournalistikkens ditto dustete krigstyper viktig for folkehelsa enten man sporter selv eller bare gleder seg på sofaen. Unnskyld. Jeg bare tror det er slik.