Jeg er nyforelsket i Andreas Håtveit

 



Han er 27 år og kaller seg selv pensjonist. Nå skal han legge skiene på hylla. NEI! NEI! NEI! Hvordan har vi norske sportsjournalister klart å gjemme denne juvelen av et menneske som sprer idrettsglede, overskudd og energi i så stort monn at selv jeg, en overvektig, stiv gammel mellomdistanseløper LANGT over middagshøyden, får lyst til å spenne på meg twintip-skia og sette utfor det første rekkverket jeg finner. Jeg, en heterofil enkel hadlending fra Jevnaker, er nyforelsket i Andreas Håtveit.

Han ble nummer fire i torsdagens freestyle slopestyle-finale. Han synes bare det var sååå digg å få delta. Å få lov til å kjøre i et slikt anlegg i Sotsji var for han den store opplevelsen. Svært få i Norge vet at 27 åringen er en legende innenfor sin gren, han har vunnet X-games og det som vinnes kan uten at navnet hans ble nevnt på norske tv-skjermer. Han er kristen, familiemann - og var proff skiløper frem til torsdag 13. februar 2014. Han har aldri smakt alkohol, han røyker ikke og han elsker kona si og ungen. Nå legges skiene på hylla. Nå skal familien prioriteres. Respekt.

Denne karen står i stor kontrast til alle de som blir depressive og ditto grinebitere av tap i sin idrett, de som hele tiden er så fokusert på seier at de knapt har tid til menneskelige verdier i et liv kun bestående av trening og soving. I Norge dyrker vi vinnerne uansett hva de egentlig står for. Midt i eller etter karriereslutt kan de reise land og strand rundt for å fortelle om hvor målrettet, fokuserte, innesluttet og A-sosiale de har vært for å nå toppen til priser opp mot 100.000 kr pr. timen. Næringslivet betaler for å høre om alt det uoppnåelige. Etter OL i Sotsji skal markedskontoene hos norske bedrifter åpnes.

Noen ganger lurer jeg på hvorfor. Jeg har hørt mange av dem. For meg forteller de alle samme historien - bare på forskjellige måter. Håtveit derimot har begeistret kun ved å være seg selv, sitt smil, sitt humør, sin elleville glede over at han er en heldig mann. Han har ekte verdier som gjør livet morsomt å leve. Han elsker idretten sin. Det er jo sånne folk vi skal lytte til. Ikke grinebiterne, disse usosiale vesener som plutselig skifter personlighet når de en gang slutter med aktiv toppidrett. Da skal de plutselig være hyggelige, sosiale, glade og sympatiske. Klart det. De tjener jo penger på det.

Se også min siste blogg om Kjetil Jansrud: Sjukt, sinnsykt og digg av Jansrud

Jeg elsker idrett. Jeg elsker konkurranse. Jeg har stor respekt for gode toppidrettsutøvere. Som journalist ser jeg alltid etter menneskene bak skibrillene, under hjelmen eller inne i kondomdressen. For meg er det det som teller. Jeg har møtt de fleste. Jeg har snakket med de fleste. Tro meg: noen av de som blir hauset opp i pressen har en personlighet som ikke holder menneskelig mål, mer som en ål. Men noen er unike både på og utenfor idrettsarenaen. Det er de jeg digger. Menneskene. De med empati. De som har evnen til å bry seg om andre.

Etter OL skal jeg i flere blogger fortelle om mine møter med de store menneskene innenfor idretten. Drittsekkene skal få seile sin egen sjø. Men en person har jeg aldri møtt. Det er Andreas Hårtveit. Jeg har følelsen at han er av hel ved.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Mest lest på Nyheter

Annonsebilag