RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Lasse Olsrød Evensen

Kvinnfolk kan ikke kjøre bil!

FRANKRIKE: Jeg er i Val D `Isere i Frankrike i helga. Er her sammen med den franske og sveitsiske sossen. Pluss et par andre rikfolk fra andre land som ikke kan norsk engang. For en enkel sjel fra Hadeland(jeg), er dette selvfølgelig veldig stort – og dyrt.  Men turen hit har vært et snødekt, langstrakt og særdeles begivenhetsrikt eventyr – sammen med franske og sveitsiske kvinnfolk. Ja, ja, sånn går no dagan!

 

 

Det har vært snøstorm i Frankrike og Sveits med masse ulykker og utforkjøringer. Her fra gatene i Val DÌsere hvor det er alpin verdenscup for menn i helga

70 mil i bil på 17 timer! Det er fasiten. Skulle jo nesten tro jeg kjørte bil på smale Vestlandsveier. Sannheten er derimot at snøstormen tok meg igjen i Sveits og da var eventyret i gang. Snø på veien her nede betyr panikk, angst og depresjon. Stakkars folk! De kan jo ingenting. Jeg er så glad jeg er norsk!

 

KVINNFOLK: Det lå biler i grøfta på hver ti meter. Seriøst. Hver tiende meter i flere titalls mil. Og alle sjåfører bak rattet på grøftebilene var kvinner! Jeg lyver ikke. De klarer pinadø ikke kjøre bil disse damene. Parret med eldre menn i hatt, gikk det i 30 km i timen. Ikke noe rart at jeg brukte 17 timer!!! Min heterofile legning til tross. I går hatet jeg de formfulle!

 

Nå skal det legges til at dette spontane og kortsiktige hatet kun gjelder sveitsiske og franske kvinner. Det gjelder ikke de norske barmfagre. Neida. Det gjør det ikke… De er verdens beste sjåfører. Jepp! De slår oss menn ned i støvla når de får tak i et ratt. Det er derfor at rallysporten og formel 1 oversvømmes av kvinnelige førere som Petra Solberg, Fru Østberg, Michaela Schumacher og vår gamle stjerne Martina Schanke. Men nok om det…

 

Derfor bestemte sveitsiske og franske myndigheter at det var tid for å vri tenningsnøkkelen om på nedrustede brøytebiler - og få fart på folk med flere bokstaver i førerkortet. Huttetu!

 

BLÅLYS: Det ble et særdeles fargerikt skue kan jeg fortelle dere! Det er nemlig slik at alle brøytebiler i Sveits og Frankrike bruker blålys. Ja, det er sant. Det blinka i alle retninger så en stakkars Hadlending som meg fikk nesten hjerteinfarkt. Jeg var rett og slett usikker på om lensmannen i Jevnaker hadde funnet meg her nede også. Men neida. Det var kun store biler med plog foran  - i alle retninger.  Tro meg: det blåe discolyset hadde vært nok til å knekke selvtilliten til enhver norsk politi og brannmann når de innerst inne visste at mannen bak rattet i brøytebilen ikke hadde noen form for myndighet. Det var da jeg priste øvrigheta, så oppover mot Mt. Blanc og takket han litt høyere opp for at jeg kun var journalist.

 

FEIGT: Men det fortsatte å lave ned. Og overalt langs veien sto det blinkende lystavler med innskrift om at vi måtte bruke kjetting. På fransk, ja vel, men jeg er ikke dum…. Jeg er jo tross alt en verdensborger! Jeg lo for meg sjøl. Kjetting? Kjetting er feigt. Sånt bruker vi ikke i Norge. Basta. Vi bruker piggfrie vinterdekk.

 

I den siste byen før oppstigningen til Val DÍsere var det politikontroll. Kjettingpolitikontroll! Tåpelig. De metallgreiene er det visstnok påbudt å ha i bilen her nede. Hørt sånt tull! De vinket alle bilene foran meg videre, dere vet, de bilene som det låt så metallisk av dekkene til. Lydforurensning har dem ikke forbudt. Det er lov. Jaddda.

 

Så kom de til meg. Gjett hva som skjedde?

 

ANGREP DET BESTE FORSVAR: Jo. Jeg ble også vinket. Inn til siden. Makan til frekkhet, tenkte jeg. En litt skjeggete mann fra Gendarmeriet – eller polti som det heter på Hadeland, så strengt på meg. Jeg åpnet bilvinduet og sa - før han fikk sagt noenting selvfølgelig. Taktikken var klar allerede etter første kjetting. Angrep er det beste forsvar:

 

Du ju spik englisj?

Dette er selvfølgelig det dummeste og samtidig det mest geniale spørsmålet du kan stille til en fransk politimann.  Selvfølgelig kan han ikke engelsk!  Jeg så usikkerheten i øynene hans. Blikket flakket. He-he. De kan jo ikke engang norsk, disse analfabetene (unnskyld Johan Kaggestad, jeg vet du er utpekt til ridder av Frankrike for god TV-reklame så ikke bli lei deg).

Om litt åpnet han munnen, og sa, litt stotrende på sitt eget morsspråk: You change… Han pekte ned på dekkene mine. Wai?, spurte jeg oppgitt. Og slo ut med armene så kaffekoppen spratt ut av holderen sin.  (For de av dere som ikke forstår utenlandsk så godt, wai betyr hvorfor.) Jeg fortsatte:

 

Nårwai, six months mit snø. No problem

 

Stillhet.

 

Så rista han frustrert på hodet og vinket meg bare videre. Jeg vant!

 

SOSSEN: Etter å ha fått installert meg på et hotell med to stjerner til 190 Euro natta uten frokost, var det på tide å få seg litt mat. Det var da jeg oppdaget at jeg ikke var alene. Folk med jakker som det sto Kjus på (det likna ikke Lasse engang), Bjørn Borg truser som diskret stakk opp av Louis Vitton- jeansen og Rolex ur som sånn helt uten videre hang på litt for mange håndledd, fortalte meg plutselig at min oransje Jet-Set klokke i plast og truse fra Sparkjøp samt ti års gamle Adidas-jakke ikke var helt in.

 

He-he, tenkte jeg. Man knekker ikke selvtilliten til en Hadlending så fort. Jeg vandret verdensvant bort til den første restauranten, kikket diskret på menyen utenfor på døren. Så til neste, og til neste igjen. Pluss et par-tre til…

 

 

Det kryr av dyre merkevarebutikker og restauranter i Val DÍsere som oser av luksus.

Herregud. Går det virkelig ikke an å få seg en varm rett til under 50 Euro her? sa jeg høyt for meg sjøl i god tro på at analfabetene rundt meg ikke forsto norsk. Det var da jeg forsto hvordan de sultne uteliggerne i Oslo har det i jula og begynte i et øyeblikks frustrasjon å synes synd på meg sjøl. Tanken på å gå sulten til sengs plaget meg. Jeg kjente tårene sprenge på i ren selvmedlidenhet.

 

 

Masse snø fredag gjorde at alpin verdenscup for menn sto i fare for ikke å bli avviklet.

Men plustelig, som et lys fra en særdeles snødekt himmel: Ei kebab-sjappe! Neonlysene slo mot meg som en åpenbaring og jeg fikk plutselig assosiasjoner til historien om Jesus som mettet 40.000 i ørkenen. I sulten blir man fort religiøs. Konklusjonen var klar: Jeg blir ikke tynnere på denne turen heller. Takk og lov! Jeg så nok en gang opp mot Mt. Blanc som lå der et sted bak snøstormen før jeg bestilte en kebab med mild saus og en Fanta. Yes, baby!

 

Og ikke nok med det: I helga skal jeg spise all gratis mat jeg kommer over i presse-senteret og drikke det lett forurensede vannet her rett fra springen. Tro meg. Jeg lar meg ikke vippe av pinnen så fort. Jævla sosser!!!

 

DOMMEDAG: Siden jeg er her på jobb for TV2 for å dekke verdenscupen i alpint, er det viktig å være opplagt og klar for sylskarpe spørsmål til Aksel Lund Svindal denne helga. Og siden det to stjerners hotellet mitt er nabo med kirken her i byen, fant jeg ut at jeg ville inn i kirken å be. Synes faktisk det var like greit å bli fort venner med han som bor litt høyere enn Mt. Blanc – i alle fall nå som mine kollegaer i pressen har skrevet så mye om dommedag 21 desember.  Hva het han? Nostradomus, Nistradimus, Nastrogama?