RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Lasse Olsrød Evensen

Livet mitt er mitt ansvar. Bare mitt...

 


Fjellet i ei uke: Glede, velvære, avslapping, helse... Og meg sjøl - ingen andre. Livet mitt er mitt ansvar!

-Dette trengte jeg virkelig, sier vi alle sammen. Vi snakker om spa, massasje, treningssentre, opphold på helseklinikker, turer til Roma, til syden og til Langvekkistan. Men ligger ikke velværen ofte en liten biltur unna?  Naturen er vår største energikilde: Fjellene. Sjøen. Skogene. Åsene. Det er jo så og si gratis!

Jeg har vært ei uke på fjellet nå. Bare jeg og hundene, Engie og Esko. Etter skrantende helse de siste ni måneder, var det slutt på energi, overskudd og lyst. Jeg blir sliten av å gå opp ei trapp. Å trene er et ork. Vil gjerne Sove midt på dagen. Men jeg kan ikke. Jeg må tjene til livets opphold. Betale husleie, bil, kjøpe mat og ta vare på de jeg er glad i. Det er mitt ansvar. Det avhenger av meg. Skulle jeg nok en gang møte veggen? Merker at jeg blir redd for ikke å strekke til, redd for at det skal si PANG! Faen!!! Det er ikke sånn det skal være. Jeg må stå på - hvis jeg klarer. Jeg må stå på! Kom igjen nå din svekling. Dette takler du...

Når kroppens immunforsvar svikter, er det lite man kan gjøre. Når psyken går ut over fysikken, går det for langt. Når pengemaset setter oss i en situasjon hvor kroppen ikke takler hverdagen, er det fare på ferde. Men hva skal man gjøre? Drite i alt? Det er mange i vårt samfunn som har det slik. Mange som føler smerten på kroppen, en kropp som ikke lenger lystrer. Som bare har lyst til å få slippe. Den harde virkelighet blir ikke bedre med alderen. Hva nå?

Jeg har hatt en god aha-opplevelse. Nesten ei uke på fjellet har vært fint. Flott. Deilig. Nydelig.  Bare jeg, som kan tenke på meg, som kan gjøre det jeg har lyst til akkurat når det passer meg. La oppvasken stå uten at noen bryr seg. Se på det TV-programmet man ønsker når man har lyst. Legge seg rett ut på gulvet å kose med hundene. Herregud og takk. Jeg er bedre, men ikke bra. Jeg er bra, men ikke bra nok. Skulle hatt ei uke til. Sukk. Hurra! Men det går ikke. Sorg. Så får jeg være fornøyd med det vi får...

Vi mennesker klarer ikke alt alene. Vi trenger råd, vi trenger moralsk støtte, vi trenger noen å være glad i, vi trenger noen som sier fra, som tør å si fra!. Det har jeg ordnet meg nå - tror jeg. Og så har jeg Julia, datteren min. Min prinsesse. Hun som gjør at jeg står på. Hun som gjør at jeg må ta riktige valg fremover. Valg basert på sundhet. På glede. Valg som gjør at hun får en frisk pappa i mange år fremover.

Da skal jeg bruke naturen! Det er gratis. Og den er stappfull av psykologiske vitaminer!

Jeg skal innrømme at jeg savner skogene og åsene fra Jevnaker distriktet. Selv om vi har flotte forhold der vi bor i Tyskland, kan det ikke samennliknes. I Norsk natur kan man være alene. Det er vanskelig i mellom-Europa.  

Og jeg savner mamma. Hun blir 90 i september. Redusert grunnet Parkinson, men verdens beste. jeg skal holde hendene hennes oftere, stryke henne over kinnet oftere, klemme henne oftere - slik jeg gjorde hver dag når jeg bodde i Norge. Jeg skal til henne i dag! jeg gleder meg! Det gjør hun også..

Og jeg gleder meg til at livet skal bli lettere. At kroppen igjen skal fungere. At hodet igjen skal fungere. For når det kommer til alt, er det mitt ansvar. Mitt!!! Det er ingen som gråter mine tårer og det skal de heller ikke gjøre. Det klarert jeg veldig bra sjøl... God stemning..

Bildetekst: Hundene koste livet av seg på fjellet. her er Esko i en bekk. Glede for alle. Takk for at jeg får se de vakre dyrenes utfoldelse. De viser det så godt: En logrende hale og et ekte hundesmil! :)