RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Lasse Olsrød Evensen

Marit den Store, mitt livs sportsøyeblikk i tårer

 

 


Jeg gråter. Jeg, en voksen mann, sliter med å slutte. Ikke bare fordi jeg er glad men fordi jeg er trist stolt på en gang. Jeg er stolt og glad over Marit Bjørgen og de norske langrennsjentenes prestasjoner. Jeg er glad, stolt og trist over å se medfølelsen, seiersviljen, tårene som hun og Heidi viste på pallen. Da de norske jentene holdt rundt hverandre etter gulløpet, viste de smerten for en hel verden. De viste toppidrett og lagfølelse på en måte som i mitt sinn er noe av de viktigste jeg har sett i sportshistorien. Dette er, uten tvil, mitt største sportsøyeblikk fylt av tårer. 

Mange av oss har kjent på hvordan det er å miste noen vi er glad i. Døden. Dette merkelige fenomenet som skal ramme oss alle. Det er liksom noe naturlig over at eldre, slitne mennesker får fred. Men det er ingenting naturlig ved at friske, unge mennesker plutselig går bort. Ingenting. De som står alene tilbake føler en bunnløs sorg. De føler håpløshet og har kun spørsmål som for de fleste kommer til å stå ubesvarte. De gjør så utrolig vondt.

Nettopp da er det viktig å ha noen å gråte sammen med, noen å snakke med, noen å dele tankene med. Det har Astrid Uhrenholdt Jacobsen hatt. Kom ikke til meg å si at toppidrettsutøvere bare er egoister som kun tenker på seg selv. Marit Bjørgen & Co viste seg som sterke, herlige og flotte mennesker. Da jeg så tårene til Marit på pallen, skjønte jeg med en gang at dette var noe langt mer enn gledestårer. Det var ekte sorg over at noen hun var glad i hadde det vondt. Det kalles empati. 

Det er dette hun vil bli husket for, Marit den store. En stor idrettsutøver. Et stort menneske. Og med seg har hun et knippe av like store personligheter: Heidi, Therese, Kristin og alle de andre.

Mine tanker går til Astrid og hennes familie. Hun har kanskje mistet sin beste venn. Likevel er hun heldig som har slike folk rundt seg. Jeg gråter en sorgfull tåre for deg, Astrid. Og jeg gråter en gledeståre for at jeg i dag har blitt beriket som menneske. Takk!