*Nettavisen* Nyheter.

Morgenen - og tankene...

Før kunne jeg sove til klokka var 13. Kjenne varmen fra dyna, sløvheten, kosen - et liv uten forpliktelser. Nå, et par tiår etterpå, går ikke det lenger. Er det sånn at timeglasset renner ut og at vi må få mer ut av dagen? Er det slik alderdommen fortoner seg? Alene om morgenen, kommer tankene. Om livet - hva det fører med seg - og hva det har ført med seg.

Jeg våkner skjelden senere enn kl. 06.00 nå om dagen. Uansett når jeg har lagt meg. Om det blir tre, fire eller fem timers søvn, spiller ingen rolle. Kroppen vil ut av senga. Den vil opp. Se på dagen.

Ofte er det stille i huset. Jeg er 51 - og småbarnspappa. Ikke fordi jeg ble veldig sent kjønnsmoden, men fordi det bare ble slik. Julia, min datter, lager liv i huset. Hun høres - og sees. Da er det deilig med disse to timene for seg sjøl. Med kaffekoppen. Med Macen. Jobbe litt. Surfe litt. Skrive blogg...

Det er en gave å være far. Jeg kunne ikke tenke meg en annen livssituasjon. Å kunne få lov til å elske noen av eget kjøtt og blod er et privilegium. men jeg har også en helt annen opplevelse av farsrollen.

For ganske nøyaktig 10 år siden, den 18.mars 2001, ble jeg pappa til en liten gutt som het Sebastian. Sebastian var Julias halvbror. Jeg skulle bli pappa for første gang. Gleden, forventningene, opplevelsen... jeg husker det som om det var i dag. Endelig var det min tur.

Sebastian ble født tre uker for tidlig. Med keisesnitt. Det var natta. Jeg satt i en korridor opplyst av gule lysstoffrør. Det er linoliumsbelegg på gulvene. De så ut til å være nybonet. Døra går opp. Ut kommer legen:

-Gratulerer. Du har fått en sønn, sa han. Så blir han stille før han fortsatte: -Men han ser litt skral ut.. Vi holder på med han nå...

Jeg glemmer aldri de ordene: "Holder på med han nå" "Holder på med han nå"

Jeg satt altså utenfor operasjonssalen. Der hvor lille Sebastioan hadde blitt forløst med en kniv. Jeg ventet. Hektisk aktivitet. Folk ut. Folk inn. Ingen informasjon. Mor var blitt kjørt til et annet rom. Hun sov fortsatt.

Etter fem timer kom legen ut. -Beklager, sa han. -Det var ingenting vi kunne gjøre.

Jeg skjønte det ikke. Bare en tanke som slo meg: -Det skulle mangle. Det skulle bare mangle....

Da fikk jeg se min sønn for første gang. Den lille kroppen lå på operasjonsbordet da jeg kom inn. En pleierske tørket tårer. Det husker jeg. Han var fortsatt varm den lille gutten. Fem timer fikk han i denne verden. Fem timer...

I dag hadde han vært 10 år. Han hadde sparket fotball på lilleputtlaget, gått langrenn om vinteren og han hadde vært en djevel på el-gitar. Det vet jeg...

Livet gir og livet tar. Derfor er jeg så takknemlig for hver stund jeg får med Julia. Livet, de små gledene, berøringen, smilet fra noen som er glad i deg - og som du er glad i, er ingen selvfølge. Og selv om vi alle vet dette, er vi ikke flinke nok til å sette pris på det. Sånn er vi mennesker....

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.